Innspillsrapport: Yrkesfisket i og rundt Raet nasjonalpark

4.1 Reketråling

Tråling av reke blir av mange yrkesfiskere ansett som et av de få fiskeriene det går an å leve av langs Sørlandskysten. Rekene har ulik verdi og bruk etter størrelsen. De største rekene, såkalte "kokereker" selges kokte med skall på og er verdt ti ganger mer enn mindre reker, som sendes til fabrikker for skrelling og ender opp i salater eller som reker i lake. 

4.1.1 4.1.1 Effekter av reketråling på rekebestanden

Minst fire fiskere, deriblant trålere, observerer at de store rekene, som brukes som kokereker i dag er mindre enn de var før i tiden. Dette antas av disse fiskerne å være et resultat av et intensivt rekefiske. To av disse fiskerne mener samtidig at kvoterådet i dag er for lite. En reketråler sier det har vært mange gode kull med reker, men at det blir fisket for mye av de små rekene slik at populasjonen av store reker ikke rekker å bygge seg opp til et nivå som på sikt hadde gitt bedre fangster av store reker per trålhal.

Det blir også snakket om at det tråles mer liten reke enn det som leveres, og at i enkelte tilfeller blir småreker og annen bifangst dumpet på sjøen igjen for å unngå bøter på fiskemottaket og for å holde seg innenfor kvotene for levering. Dette henger sammen med høy økonomisk risiko i fiskeriene, blir vi fortalt.

Flere trålere er bekymret for hva slags effekt dette vil ha på rekrutteringen av reke, da de fleste antar at smårekene ikke overlever å bli tatt opp og sluppet ut igjen. En fisker mener det er gode indikasjoner på at rekene overlever, men at dumping fortsatt er galt. En fisker foreslår å frede rekenes gytefelt, fordi dette ville føre til større rekefangster og styrkede fiskebestander på sikt. Flere fiskere foreslår strengere krav til trålposer som sorterer ut fisk og småreker, for eksempel ved bruk av firkant-masker og åpen rist. En yngre tråler mener at det beste tiltaket for å sikre bærekraftig rekefiske i fremtiden er å bruke utstyr som sorterer ut de små rekene fordi dette vil bygge opp rekepopulasjonen på sikt, selv om det kan føre til at noen store reker også går ut av trålen og fangstene blir dårligere de første årene. 

En bunntrål fungerer ved at et traktformet nett dras langs bunnen og fisk eller reker samles i nettet. Bunntrålen har to tråldører som går langs bunnen, holder nettet åpent, og skremmer fisk eller reker inn i trålposen. Skjermbilde hentet fra videoen "Fiskeriredskap på norsk sokkel" publisert av Fiskeridirektoratet.

4.1.2 4.1.2 Effekter av reketråling på havbunn og økosystem

Jevnt over har intervjuere inntrykk av at de som selv tråler etter reker er uenige i påstanden om at tråling er ødeleggende for havbunn og økosystem. Flere trålere vi har snakket med sammenlikner tråling av havbunnen med å pløye jorder. En yngre tråler påpeker at reketrålen så vidt er nedi bunnen, ettersom den er vektet mot de andre delene i trålen, og at "pløying" er et misvisende uttrykk som impliserer at en graver trålen ned i substratet. Denne tråleren sa at han ikke hadde holdt på med det han gjør dersom han trodde at det var skadelig for naturen. En annen fisker har observert at tråling raserer havbunnen i andre deler av landet og mener derfor at denne typen fiskeri bør holde en viss avstand fra land for å spare lokale bestander av fisk, som for eksempel kysttorsk. Selv med sorteringsrister, kan fisken bli skadet i trålen eller skremt vekk, mener denne fiskeren.

Samtlige trålere beskriver at reker trekker til bunnen i høyere grad etter at bunnen er trålet. Flere forteller at det blir mindre "ufisk", som havmus , når tråling har foregått over en periode i samme område. En tråler forteller at når de begynner å tråle et nytt felt er det mye "ufisk" i starten: pigghå, svarthå og havmus, men at etter hvert forsvinner disse og det kommer mer reker og hvit fisk til trålfeltet. Dette oppfattes som positivt siden reker og hvit fisk har kommersiell verdi, mens bruskfiskene ikke har det. Tre trålere forklarte at de hadde sett en økning i rekebestanden og forklarte dette med at forholdene er lagt til rette for rekene ved at bunnen tråles jevnlig. En fisker beskrev hvordan de første tråltrekkene på dypt vann er fulle av illeluktende slimete gjørme, mens etter en stund kommer dyrene til og denne illeluktende søla er ikke der mer. Han mente det er godt for dyrelivet at det tråles fordi oksygen kommer til nedi bunnen. En tråler fortalte at når man knuser koraller og roter opp i bunnen kommer det makk og andre småkryp ut som rekene spiser. Dermed får man mer reker i områder som tråles jevnlig. En fisker mener trålingen har mye av skylda for at torsken er forsvunnet fra kysten, og at tråling innenfor grunnlinja bør forbys.

Flere fiskere argumenterer mot stenging av trålfelt i Skagerrak fordi havbunnen er såpass kupert at stedene hvor man kan tråle er få, og det hevdes at de stedene hvor trålen ikke kommer til i praksis allerede er fredet. En fisker uttaler at tiltak som stenging av trålfelt gir mer mening lenger vest i landet hvor det er flatere og større områder som tråles. En reketråler påpeker at de områdene som egner seg til reketråling langs kysten her allerede er oppdaget og har blitt trålet i mange år, og dermed at eventuell skade som er gjort på bunnen allerede er gjort, og at CO2 som var lagret her allerede er frigitt for lenge siden. Derfor blir det, ifølge ham, ikke noe verre av å fortsette.  

Relieffkart over Raet Nasjonalpark hentet fra Fiskeridirektoratets digitale kartløsning, Yggdrasil. Grønne soner er soner med trålforbud. Gule linjer som markerer nasjonalparkens grenser, er lagt på i etterkant.

En fisker poengterer at bunnen i områdene hvor det tråles reke i praksis er fredet fra tråling i deler av året ettersom trålerne følger rekebestanden som kommer inn på grunnere vann for å gyte om vinteren, men er i dypere områder om sommeren. Noen fiskere påpeker at det er mindre søppel og spøkelsesfiske i områder som tråles jevnlig fordi trålen drar opp søppel og spøkelsesteiner.

Flere antyder at torsk som bifangst i trål er underrapportert på grunn av strenge regler og bøter ved levering av bifangst ved fiskemottakene. En tråler sa at denne boten oppleves som en straff for å gjøre det riktige (levere bifangst på fiskemottak). En annen fisker (som ikke selv tråler) foreslo at løsningen på dette kunne vært at det ble lov for trålerne til å levere bifangsten. En tråler mener at alle trålposer som brukes i nasjonalparken burde være konstruert slik at de fanger minst mulig fisk. 

4.1.3 Store og små reketrålere

Flere fiskere mener at store trålere har langt større negativ effekt på økosystemet enn båtene under 11-meter. De store båtene med dobbelttrål (og trippel) har mange ganger tyngre utsyr som gjør større skade på bunnen og fanger langt mer fisk og småreker enn de mindre trålene, hevdes det. En fisker forteller at en dobbelttrål kan være 160m bred mellom dørene, mens enkelttrål på en båt under 11 meter typisk er 25m. De store trålerne tråler også raskere og fanger dermed mer fisk, får vi høre. Andre mener derimot at de store trålerne er mer miljøvennlige enn de mindre båtene da de fanger flere reker per distanse og slipper ut mindre CO2 per fangst. Det blir også nevnt at tråldører skal være vektet mot resten av trålen sånn at de kun glir forsiktig langs bunnen, enten trålen er stor eller liten, og at dette med at trålen graver seg ned i bunnen er en feiloppfattelse.

En dobbel bunntrål er to sammenkoblede trålposer som har et lodd mellom seg. Skjermbilde hentet fra videoen "Fiskeriredskap på norsk sokkel" publisert av Fiskeridirektoratet.

Flere fiskere mener det er de små fiskebåtene og reketrålerne som holder kystkulturen levende. En av disse mener at man også er avhengig av at de store båtene leverer store nok fangster til å holde økonomien til fiskemottakene gående. Han mener derimot at det er for mange store båter nå og at aktiviteten deres i nasjonalparken burde begrenses. To fiskere anbefaler uavhengig av hverandre å se til forvaltningen i Kosterhavet Nasjonalpark. Der er det angivelig begrensinger på tråldører på 500 kg, da dette både er mer skånsomt for havbunnen og fører til mindre intenst fiske på populasjonene av reker og fisk. Fiskeren undres hvor mye større fangster de mindre båtene ville hatt om de ikke hadde måttet konkurrere med de store båtene i vinterfeltene (som er gytefeltene til rekene nærme land) i nasjonalparken og om dette ville vært mer økonomisk bærekraftig enn slik det er i dag. To fiskere mener at det å kun tillate mindre trålere i noen områder vil gi reka mer ro, blant annet ved at de mindre båtene ikke kan beskatte av den under dårlig vær. En fisker mener at det burde være en balanse mellom store og små trålere i nasjonalparken.

Flere foreslår redskapsbegrensninger innenfor 4 mil, for eksempel forbud mot dobbelt- og trippeltrål. Flere mener også det burde være maksimumsvekt på tråldører på 500 kg innenfor nasjonalparken eller innenfor 4 mil. En fisker sier at hvilken vekt denne grensa går ved må være faglig begrunnet. En tråler mener redskapsbegrensninger innenfor 4-mila vil være veldig ødeleggende for sin virksomhet da mange av tråltrekkene går fra nord til sør fra innsiden til utsiden av 4-mila og at de derfor må avbryte trekk ofte. En yngre reketråler mener at redskapsbegrensninger er gammeldags, og at en må huske på at fisket også skal være økonomisk bærekraftig og at en derfor ikke bør motarbeide effektivisering. Han sier han ønsker et bærekraftig fiske med gode fangster og god samvittighet, og mener dette bør gjøres ved å bruke mer selektive tråler, uten restriksjoner på størrelse. Flere trålere hevder at samtlige lokale fiskemottak hadde gått konkurs om dobbeltrålerne ble utestengt fra nasjonalparken.

Mange fiskere, deriblant trålere, mener at det burde være nattestenging i nasjonalparken. Flere trålere forteller at de kan ha trekk på morgenkvisten uten annen fangst enn søle hvis en stor båt har trålet samme strekning natten før. Flere fiskere mener at nattestenging vil ha en ekskluderende effekt på de store båtene. Noen større trålere mener at nattestenging vil være veldig skadelig for de trålerne som blir rammet. En fisker forteller at det er mindre kostnadseffektivt og mindre miljøvennlig å «tvinge» disse store båtene til å kjøre inn og ut av kai oftere enn hvis de kan fiske på natten. Han mener likevel at de i visse områder ikke burde få fiske om natten. Intervjuerne blir fortalt at båter som er rammet av nattestenging lenger nord må jage klokka for å få nok fangst, og får høyere utgifter fordi de må kjøre inn og ut til land oftere.

En tråler avsluttet samtalen ved å si at restriksjoner på tråling bør være vitenskapelig begrunnet, og ikke påvirkes av personkonflikt mellom små og store trålere.

4.2 Teiner, garn og faste redskaper

Flere som fisker med teiner mener at teiner er et godt og bærekraftig redskap fordi de er selektive (dvs. at de har lite bifangst av andre arter enn den man fisker etter), fangsten holder seg levende frem til de er på båten, og teinene gjør lite skade på bunnen. Det samme sies om garn fra dem som fisker med det. En teinefisker mener at å fiske med teiner skaper mindre søppel enn for eksempel garn og line fordi teinene er laget av tykkere, mer hardføre materialer, og dermed ikke blir like fort ødelagt.

I teinefisket etter leppefisk, sier en fisker at de fiskene som er for små til å tas med videre blir matet i teinene og sluppet ut igjen, og at fisken dermed blir foret opp frem til den er stor nok.

Flere beskriver redskapskonflikter mellom de som fisker med teiner og trål fordi de to redskapene ikke kan brukes samtidig på samme sted. Minst tre teinefiskere forteller at teiner som er satt i områder der det tråles reker tidvis går tapt i kollisjon med trålene. En av disse fiskerne opplever at det er trålernes interesser som oftest blir hørt i slike konflikter. En fisker opplever at tråling er skyld i mye tapte krepseteiner og dermed spøkelsesfiske og forsøpling. En tråler foreslo å begrense fritidsfiske med teiner til grunnere enn 60 meters dyp for å unngå redskapskonflikter . En fisker mener det er mulig å leve sammen hvis man snakker sammen og samarbeider. En annen fisker opplever at trålerne ikke ønsker å samarbeide, men vil ha områdene for seg selv. En fisker kunne fortelle at en reketråler saboterte teinene hans med vilje. Samme fisker mente allikevel ikke at stenging av trålfelt var svaret, men at redskapsbegrensninger og nattestenging innenfor 4-mila kunne motvirke teinetap som følge av redskapskonflikt, siden det er lettere for trålerne å se blåser om dagen og dermed unngå å kjøre inn i teinene. Fire trålere mente at teiner får et fortrinn foran trål fordi man ikke har lov til å tråle der det er faststående redskap, mens det ikke er noen regler om setting av teiner i etablerte trålfelt.

En reketråler er interessert å delta i pilotprosjekt med teinefiske etter reker, da dette ble nevnt av intervjuer som en mulighet. En teinefisker ønsket også å prøve dette, men var bekymret for den økonomiske risikoen dette innebærer i en startfase. 

4.3 Fritidsfiske

Flere yrkesfiskere mener fritidsfiske etter hummer bør begrenses for å ivareta bestanden. Agder fylkeskommune

Et gjennomgående tema er at det bør være mer og strengere oppsyn og regler i fritidsfisket. Yrkesfiskerne er allerede pålagt en rekke reguleringer, rapporteringer og regler som de må følge for å unngå å få bot. Yrkesfiskerne er godt kjent med regelverket og har erfaring og kunnskap slik at de sjeldent mister redskap. Mange mener derfor at fritidsfisket er der hvor reguleringer bør treffe hardest, og for at dette skal ha noen effekt må reglene håndheves på en effektiv måte. Mange kommer med konkrete forslag til begrensninger i fritidsfisket som mulige tiltak for å ta vare på bestandene og naturen (se alle forslagene i kapittel Innspill og forslag til nye bevaringstiltak fra yrkesfiskerne 5.3).

Samtidig mener flere at fritidsfisket er en viktig del av kystkulturen. En fisker poengterer at å fiske er en måte å øke bevisstheten rundt naturen på, og dermed engasjement for å ta vare på naturen. Ingen vi har pratet med mener det bør være forbudt å fiske som fritidsfisker, men de fleste mener at omfanget av fritidsfisket slik det ser ut nå ikke er bærekraftig. Det fortelles om fritidsfiskere som fisker så mye at de kan levere til mottakene eller selger svart, og til og med at noen fisker mer enn yrkesfiskerne gjør. I tillegg er redskapene en får kjøpt nå mye mer effektive enn de var før, og mye enklere å få tak i. Dermed er fritidsfisket svært effektivt. Dessuten mister fritidsfiskere mer redskap enn yrkesfiskere fordi en del ikke bruker redskapen riktig.

En fisker foreslår et forbud mot å sette hummer- og krabbeteiner "på lenk" for fritidsfiskere. Han mener det er helt unødvendig for en fritidsfisker å sette teiner slik fordi de ikke trenger å bruke så mange teiner, og at det fører til mer redskapskonflikt og dermed tapt redskap hvis lenkene vikler seg inn i hverandre. Krepseteiner er unntaket, ettersom de settes dypt, det krever mye tau å sette dem enkeltvis, og blir veldig tungt å trekke.

Bildet illustrerer teiner som er satt på lenk. Skjermbilde hentet fra videoen "Fiskeriredskap på norsk sokkel" publisert av Fiskeridirektoratet.

Mange foreslår å minke antall tillatte teiner ved fritidsfisket etter hummer. En fisker foreslår å sette en begrensning på antall hummer en fritidsfisker får ta opp ved at fritidsfiskerne må kjøpe bånd som hver hummer må merkes med idet den tas ombord og at det kun er lov til å kjøpe et bestemt antall bånd. Deretter tas fangsten bilde av og lastes opp i en app. Bånd som ikke brukes kan leveres tilbake med tilbakebetaling etter endt sesong. En annen foreslår at skal man gjøre noe med fritidsfisket med teiner bør man stenge det helt slik at det er enkelt for myndighetene å kontrollere. En tredje fisker sier hummeren er under stort press, men hummerfiske er viktig som rekreasjon.

To fiskere foreslår at kommersielt turistfiske bør være strengt forbudt. Dette fordi det er sløsing med ressurser, eller fordi selv om uttaket av fisk ikke er så stort per dag, utgjør det til sammen mye fisk som tas ut av økosystemet. Andre mener en omstilling til fisketurisme kan være økonomisk gunstig for yrkesfiskere. En fisker mener det burde tilrettelegges mer for at yrkesfiskerne skal kunne tilby guidet turistfiske.

Mange observerer juks og fusk på sjøen, spesielt i fritidsfisket. Dette inkluderer hummerfangst utenom hummersesongen og fritidsfiskere som setter flere hummerteiner enn sine lovlige 10, for eksempel ved å registrere teiner i familiemedlemmer sitt navn, mens det i realiteten er én fritidsfisker som setter og røkter alle teinene og dermed i praksis fisker med 20, 30 eller 40 teiner. Denne historien går igjen ofte i samtalene vi har med yrkesfiskerne i alle fire kommunene vi har vært i. Det refereres stadig til at mye ulovlig hummerfiske ville blitt avdekket om man leste i hyttebøkene rundt om i kommunene. En fisker forteller at noen fritidsfiskere reiser vekk og lar krepseteinene sine stå på bunnen altfor lenge uten å røkte dem istedenfor å trekke dem opp.

Det blir også sagt at fritidsfiskere med stang og snøre ikke respekterer minstemål. Turister, fisketurister og innvandrere er grupper som blir nevnt flere ganger i denne sammenhengen.

4.4 Spøkelsesfiske

Teiner som ikke trekkes kan ligge lenge og fange både fisk og skalldyr. Teinen på bildet er begrodd med alger og andre organismer, og har antagelig ligget lenge på bunnen. Geir Eliassen

Flere er bekymret for spøkelsesfiske som følge av mistet redskap. Mange observerer at fritidsfiskere mister mye mer redskap enn yrkesfiskere pga. mindre økonomisk motivasjon til å beholde redskap og mindre kunnskap om bruk av redskapen på en forsvarlig måte. Flere foreslår obligatorisk eller lettere tilgjengelig kursing og informasjon til fritidsfiskere. En fisker mener det burde være krav om at alle teiner som selges til privatpersoner har en medfølgende bruksanvisning med beskrivelse av hva slags oppsett man burde ha for å minimere tap av redskap.

De fleste som uttaler seg om dette mener at råtnetråd og fluktåpning er gode tiltak for å forhindre spøkelsesfiske. En fisker påpeker at tap av teiner fremdeles er plastforsøpling. Flere er positive til krav om organisk nedbrytbare teiner for fritidsfiske i nasjonalparken. Dette er ifølge en fisker både bærekraftig med tanke på forsøpling, og vil gi lokal verdiskapning ved at det blir større etterspørsel etter lokallagde teiner. Yrkesfiskere bør være fritatt fra en slik regel da de mister langt færre teiner og skal leve av fisket, foreslås det videre.

Noen sier det er mindre søppel og spøkelsesfiske i områder som tråles fordi trålen drar opp søppel og spøkelsesteiner. Andre hevder at redskapskonflikter mellom teiner og tråler i stor grad forårsaker tapt redskap og dermed spøkelsesfiske.

4.5 Oppsyn og kontrollering

Under intervjurundene kommer det frem en del frustrasjon og manglende tillit til kontrollsystemet. De aller fleste av yrkesfiskerne mener at kontrollvirksomheten fra Kystvakten, fiskeridirektoratet og politiet per dags dato ikke er effektiv nok. Flere har inntrykk av at hvis man melder ifra om lovbrudd blir ikke problemet tatt tak i.

At det trengs et strengere og mer effektivt oppsyn med fritidsfisket er noe som går igjen hos samtlige vi prater med. Håpet er at dette kan få bukt med ulovlige teiner, umerka teiner, og annet fusk og juks, spesielt i hummerfisket. Mange mener strengere og mer lokalt oppsyn også hadde hatt en preventiv effekt. En fisker foreslår et eget oppsyn innenfor nasjonalparken om en bredere endring ikke er mulig.

Flere etterlyser bedre merking av redskap og blåser. Fem av fiskerne foreslår å innføre et småbåtregister for alle som skal fiske etter hummer, kreps og krabber, for å gjøre det lettere å kontrollere at det ikke brukes flere teiner enn et som er tillatt. En av dem foreslår at alle båter over 4,5 m er i et slikt register.

Flere forteller at svartsalg av hummer, kreps eller annen fangst forekommer både blant fritidsfiskere og blant enkelte yrkesfiskere. Det blir også rapportert om tyveri av fangst ved at hummerteinene blir tømt av noen andre enn dem som eier dem.

Det er noe sprik blant fiskernes meninger om det er tilstrekkelig oppsyn av yrkesfiskerne selv. Majoriteten av dem som har uttalt seg om saken mener det er for lite eller for dårlig oppsyn. En fisker synes det er nok oppsyn innaskjærs, men mener det burde bli mer utaskjærs. Flere trålere har fortalt at det er vanskelig for Kystvakten å avdekke enkelte ulovlige aktiviteter. En fisker foreslår at man bør ha uanmeldte observatører på båten for å kunne forhindre dumping av bifangst. En annen fisker foreslår uanmeldt kontroll på brygga for å begrense svart-salg av bifangst og annen fangst. En tredje foreslår at kontrollmyndighetene har en mer personlig oppfølging av den enkelte yrkesfisker for å danne gode rutiner.

4.6 Forutsigbarhet, rekruttering og fremsiktsutsikter

Det er blitt nevnt i flere sammenhenger at yrket nå innebærer mange uunngåelige byråkratiske prosesser og stadig større økonomisk risiko. Både fordi nye fiskebåter, utstyr, og drivstoff er dyrt, og fordi bøter og andre pålagte reguleringer koster fiskerne dyrt både i tid og penger. Deretter er ikke prisene og fangstene nødvendigvis like bra, og reglene for hva fiskemottakene kan ta imot er tidvis upraktiske og vanskelige å forholde seg til. En tråler opplever at utgiftene vokser langt mer enn prisene på fangsten. Han var tvunget til drifte båten på egenhånd, hvor han før hadde et mannskap på to mann i tillegg til seg selv.  

Mange beskriver en følelse av usikkerhet og frykt for fremtiden, og at en trussel om nye vedtak og restriksjoner henger over dem stadig vekk. Stadige endringer i regelverk om hva slags utstyr som kan brukes og hvor store kvotene er gjør fremtiden usikker for yrkesfiskerne. En fisker forteller at folk sover dårlig om natten på grunn av dette. En annen fisker uttrykte at han håper at når en forvaltningsplan for nasjonalparken kommer så er det sånn det blir, ikke noe frem og tilbake. Dette fordi forutsigbarhet er viktig når man skal investere store summer i utstyr og kvoter.

Flere uttrykker bekymring for at det ikke skal være noe fiskeri igjen på Sørlandskysten hvis restriksjonene blir for strenge. Hvis yrkesfiskerne forsvinner fra Skagerrakskysten så kommer de ikke tilbake, og dette vil gå utover kystkulturen ifølge denne fiskeren. Yrkesfisket er en viktig del av kystkulturen som har bred støtte i lokalbefolkningen og burde vernes om, mener en fisker.

En yrkesfisker er bekymret for at strenge tiltak for yrkesfiskere, og ingen tiltak for å regulere fritidsfiske, vil gjøre at fritidsfisket tar over og yrkesfisket dør ut langs kysten. Denne fiskeren mener det bør være strengt for alle, ikke bare strengt for yrkesfiskerne.

Flere fiskere med små båter ønsker at det skal tilrettelegges for å kunne drive smått og kystnært hele året. En fisker mener at hvis man stenger de små, kystnære trålefeltene for reke, er det de små båtene som taper siden de store båtene kan fiske lengre ute. Flere av de yngre fiskerne (trålere) tror ikke de vil være noen fremtid for dem i fiskeriet hvis det lages begrensinger på de større reketrålerne. De mener at man må effektivisere fisket for å holde tritt med økende utgifter.