Postkort av Høie fabrikker ca. 1910-1911
O. D. Sundbø, Torridal Historielag
Fremfor deg ligger restene etter vannet Lona som ble demmet opp for å forsyne Høie fabrikker med vannkraft og elektrisitet. Høie fabrikker var en hjørnesteinsindustri i samfunnet som vokste frem på Mosby med vannkraft som avgjørende forutsetning. Vannmagasinet ble senket og bare fargeskillet i berget viser hvor høyt vannet i magasinet en gang stod.
Under ser dere et kart som viser hvor Lona er i forhold til Høie fabrikker.
Fabrikkene i Høievassdraget
Høie fabrikker på Mosby i 1922. Til høyre i bilde ser vi Sagtjønn dam som bidro med vannkraft til fabrikken.
Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum
Utnyttelse av fossekraft til kverner, møller og sagbruk går flere hundre år tilbake på Sørlandet. På midten av 1800-tallet ble det etablert mange mekaniske tekstilbedrifter, hvorav flere utnyttet vannkraft fra elver og bekker – som i Høievassdraget som renner ut fra Lona. Det første spinneriet her ble etablert av P. J. Lilloe i 1850 og flere bedrifter fulgte. Dessverre var ikke lønnsomheten den beste og mange tekstilbedrifter gikk konkurs. I 1882 ble tekstilbedriftene i Høievassdraget slått sammen til Høie fabrikker.
Høie fabrikker ble kjøpt opp av Oscar Jebsen i 1904, og under hans dyktige ledelse vokste virksomheten. Høie fabrikker ble en av Skandinavias største og ledende tekstilbedrifter, med flere hundre ansatte. Tekstilvarene ble ansett å være i toppklassen i Europa. Etter mer enn 150 år med drift, ble produksjonen i 2007 flyttet til utlandet.
Industri på Jægerberg vokste opp langs elven, med flere stemmer (dammer) og møller.
August Abrahamson, Vest-Agder-museet
Langs Prestebekken på Jægersberg i dagens Kristiansand finner vi arnestedet til Kristiansands industrieventyr. Her har det stått kverner og sagbruk siden 1600-1700-tallet, og etter hvert ble det etablert stampemøller, brenneri, bakeri, veveri, mm. Det finnes fortsatt spor etter stemmene og flere av anleggene, men Mølledammen er borte.
Industrieventyret på Jægersberg ble innledet av Niels Winther Luth Jæger (1772-1840) og videreført av danskfødte Iver Albrecht Dahm (1784-1862), som overtok Jægersberg i 1824. Begge var kapteiner, handelsmenn og industrigründere. Under Napoleonskrigene hadde Dahm vært kaperkaptein med tillatelse til å kapre fiendtlige handelsskip, noe som førte til at han satt en periode i engelsk fangenskap.
Jæger sikret seg dam- og oppdemmingsrettigheter med tanke på å gjøre vassdraget til et industriområde. Det begynte med de to vannmøllebruk i 1812-13, raskt etterfulgt av en papirmølle i 1813-14. Papirfabrikken knekte ham økonomisk, og i 1824 endte det med tvangssalg av hans virksomheter. Arvtageren, proprietær Dahm, var i 1841 med på å stifte «Selskapet for den innenlands industris fremme». Selskapet startet kort etter et lite veveri for bomullsstoff, men allerede i 1845 stod både Lilloes spinneri og Dahms mekaniske veveri ferdig – sistnevnte med 14 vevstoler drevet av vannkraft!
Den driftige kjøpmannen Peter Julius Lilloe hadde interesser i flere industriprosjekter, og mest kjent er han som foregangsmann innen tekstilindustrien. I 1845 etablerte han et dampdrevent bomullsspinneri ved Prestebekken på Jægersberg. Lilloes riktignok dampdrevne spinneri var lønnsomt helt fra starten, og den gode garnkvaliteten gjorde at bedriften raskt fikk mer bestillinger enn den kunne betjene. Utfordringene hopet seg med det opp. Det var i det hele tatt vanskelig for de ofte unge industrigründerne å reise risikovillig kapital. Det fantes knapt noe norsk bankvesen, og de pengesterke borgerne foretrakk å investere i trygge virksomheter som drev med shipping og varehandel.
Vannforholdene på Jægersberg var en begrensende faktor. Lilloe flyttet i 1850 til Høie-vassdraget på Mosby, der det var betydelig mer vann, og dermed kraft tilgjengelig.
Anders Magnuson (1824-1909)
Bernestvedt og Grieg
I 1852, to år etter at P.J. Lilloe hadde flyttet spinneriet til Høiefossen, etablerte hans engelske spinnerimester Hixton et lite veveri i sin privatbolig i bakken ovenfor Lilloes spinneri. Hixton hadde sikret seg vannrettigheter, men rakk ikke selv å legge om til mekanisk drift. Lønnsomheten var dårlig, og allerede i 1856 la han ned driften. Til tross for hans viktige rolle i etableringen av det som skulle bli Høie fabrikker, vet vi lite om hans liv og virke. Boligen og veveriet han etablerte ble kjent som “Privaten”, og ble i 1856 auksjonert bort til den svenske Spinnerimesteren Anders Magnusson (1824-1909) som moderniserte veveriet. Med støtte og insentiver fra Nydalens Compagnie (tidl. Nydalens Bomuldsspinderi) i Oslo, fikk han raskt bygget en separat veveribygning der han installerte 12 mekaniske vevstoler drevet av et vannhjul. Veveriet brant i 1872, men ble gjenoppbygd året etter med flere vevstoler. Etter store tap på sine kunder, ble han tvungen til å selge i 1882. Han hadde imidlertid andre jern i ilden, og i 1882 flyttet han til Kristiansand for å produsere oljeklær.
Oscar Jebsen
Ukjent fotograf
Bergensfødte Oscar Jebsen hadde tekstilindustrien i blodet. Faren var konsul Peter Jebsen, som eide og drev suksessfulle Arne Fabrikker. Moren, Sophia Jebsen, var datter av kjøpmann C. Sundt i Bergen som i sin tid grunnla manufakturfirmaet Sundt & Co. Oscar Jebsen var bare var 26 år gammel da han overtok Høie i 1904. Han var rett mann til rett tid. Sin unge alder til tross hadde han opparbeidet seg mye kunnskap og erfaring.
Etter praksis ved Dale Fabrikker, fikk Jebsen utdannelse ved en tekstilhøyskole i Aachen, en by kjent for sin mekaniske industri. Her var han også i praksis både ved et veveri og en vevstolfabrikk. Senere, etter opplæring ved en hattefabrikk i England, startet han en avdeling for fremstilling av hatter ved Dale fabrikker. Etter noen år som teknisk leder for Dale fabrikker dro han på nok en studiereise, denne gangen til USA. Deretter jobbet han som disponent ved Dale fabrikker frem til han kjøpte Høie fabrikker. Etter at han gjorde Kristiansand til sin hjemby, var han med på å starte opp en rekke lokale industribedrifter. Jebsen involverte seg også i politikken, og siden 1908 drev han dessuten en heiegård med saueavl.
Fabrikkens betydning
Fabrikkhallen i Høie fabrikker 1922.
Anders Beer Wilse, Norsk folkemuseum
Fabrikken hadde en variert arbeidsstokk fordelt på mange ulike avdelinger. Dette inkluderte vevere, varpere, vindere, tøypussere, fargeriarbeidere, tøypussere, m.fl., i tillegg til formenn og funksjonærer. Det var vanskelig å finne fagarbeidere. I 1880-årene var bare halvparten av arbeiderne rekruttert lokalt. En god del kom fra Sunnmøre, mens andre var rekruttert i Sverige. Det ble opprettet romslige arbeiderboliger og det var suppekjøkken og losji for enslige arbeidere. Andre arbeidere leide rom hos lokalbefolkningen, og de som bosatte seg permanent på Høie, fikk seg gjerne boliger med en jordflekk nær fabrikken.
Ledelsen likte å vise et sosialt engasjement. De gjorde stas på nyankomne, og gav tilskudd til sosiale sammenkomster og turer. Under 2. verdenskrig strakk bedriften seg lengre enn de fleste for at arbeiderne skulle komme seg gjennom denne vanskelige tiden, ikke minst gjennom å dele ut gratialer og matvarer.
Kristiansands første bil ble innkjøpt av Jebsen i 1906. Her ser vi han kjørende, og trolig hans kone ved sin side.
Ukjent.
Mosby og Høie fabrikker er uløselig knyttet sammen med riksvei 9. I gamle dager, som i dag, gikk trafikken til og fra Setesdal via Mosby. Det gikk båt i fast rute fra Kristiansand, og deretter hesteskyss oppover dalen. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet begynte tilretteleggingen av Setesdalsvegen for biltrafikk. Etter betydelige utbedringer på 50-tallet kunne Setesdalsvegen i 1965 klassifiseres som riksvei.
Vi må tro at den bereiste fabrikkeier og direktør Oscar Jebsen var godt kjent med biler, ikke minst fra sitt studieopphold i USA. I 1906 kom han hjem fra Danmark med Sørlandets første bil. I de påfølgende seks årene kjørte han mellom sin bolig i Kristiansand og fabrikken på Mosby – i begynnelsen trolig som eneste bilist. Den lille, ensylindrede motoren skal ha slitt i de bratte Høiekleivene.
Det har vært mye diskusjon rundt hvilket bilmerke det var, men det dreide seg om et kjøretøy fra det tyske bilmerket Hansa-Automobil Gesellschaft m.b.H, eller bare «Hansa». Den danske importøren hadde imidlertid, antagelig på grunn av vonde følelser etter nederlaget i den dansk-tyske krig i 1864, tatt seg friheten med å fjerne produsentens logo og omdøpe bilmerket til «Danica», et navn som var mer spiselig blant danske kunder. Hansa hadde en motor fra franske De Dion Buton, og vognen var på grunn av sin pålitelighet en fortrukken bil blant selgere og leger, derav begrepet «Doctorwagen» på tysk – et kallenavn som senere heftet ved tidlige Opel-modeller.
Mellom 1940 og 1942 var Høie fabrikker et viktig knutepunkt i Milorg og motstandskampen. Fabrikken var ofte et stoppested og distribusjonssenter for motstandsmateriale som ble sluppet med fly flere steder i Agder. Det var også et sted der flere som måtte flykte fra tyskerne lå gjemt i perioder. Fabrikkens sentrale posisjon skyldes flere faktorer. For det første var både arbeiderne og ledelsen på fabrikken involvert i motstandskampen, både med aktiv deltagelse og som støttespillere. For det andre hadde fabrikkens arbeidere stor kompetanse på mange fagfelt som var viktig for motstandsarbeidet. Det tredje punktet dreier seg om fabrikkens sentrale plassering langs Setesdalsveien og i nærheten av togbanen. Herifra kjørte fabrikkens biler ut i fylket og kunne dermed frakte materiale og mennesker med seg, relativt trygt.
Milorg nettverket som involverte fabrikken ble dessverre rullet opp i 1942. Det ble gjort flere arrestasjoner og mange måtte flykte.
Postkortfotografi av Høie fabrikker som brenner.
Ukjent, Oslo Byarkiv
Høie fabrikker var brannutsatt. Ved brannen i 1888 hadde tre arbeidere utmerket seg under slukningsarbeidet, og de fikk utbetalt et gratiale på til sammen 60 kroner fra forsikringsselskapet. Dette beløpet dannet grunnlaget for Høie Arbeideres Sykekasse, som skulle komme mange til nytte. I 1906 hadde medlemmene mot et fast beløp i måneden, tilgang på gratis lege og medisin, sykeunderstøttelse i 60 dager, begravelsesbidrag, mm.
Agder som vannkraftsfylke
Vannkraft er en viktig næring for Agder. Det har gått fra mekanisk kraftproduksjon som møller og sager i elver, til elektrisk kraft. Med elektrifiseringen kunne man produsere kraften et sted og forbruke den et annet sted. Dette har gjort at elektrifiseringen av det norske samfunnet har utviklet seg parallelt i bygd og by, i motsetning til andre steder i verden hvor byene ble først elektrifisert. Dette ser vi ved Høie fabrikker. Da det ble begynt å produseres elektrisk energi for bruk på fabrikken i 1902, ble det også bygget ut strømnett i Mosby. Dette gjorde at innbyggerne i Mosby fikk elektrisk strøm mye tidligere enn andre bygder i området. Kristiansand for øvrig fikk strøm i 1900 fra kraftverket Kringsjå kraftstasjon i Iveland kommune. Det er nå nedlagt.
Vannkraft er fremdeles viktig for Agder, og fylket står for 12 % av all vannkraft produsert i Norge. Et fortrinn Agder har er at det er stort potensiale og andel av vannkraften for magasinering av vann og dermed jevn produksjon av elektrisk energi. Dette gjør at Agder har mulighet for stabilitet i kraftproduksjon samtidig som det bygges ut nye former for fornybar energi. For selv om vi står for en betydelig del av Norges energiproduksjon og har et overskudd av elektrisitet, er det forventet stort økning i kraftbehovet for fremtiden.
Norge er i dag den største vannkraftprodusenten i Europa, og den syvende største i verden. Det er over 1600 vannkraftstasjoner i drift. Oppover Setesdal og RV 9 kan man besøke flere av dem.
Ruinene etter Kringsjå kraftstasjon.
Theodor Lothe Bruun, Agder fylkeskommune
Kristiansands Fossefall & Elektricitetsværk er et av Norges eldste kraftselskaper og ble stiftet 1. mai 1899. De fikk bygd en kraftstasjon i Iveland kommune, Kringsjå kraftverk, som leverte strøm til Kristiansands innbyggere. Produksjonen ved kraftverket ble satt i drift 21.november 1900. Det ble raskt mange abonnementer og i 1902 var det 651 abonnenter hos kraftselskapet.
Kristiansands Fossefall & Elektricitetsværk startet som et aksjeselskap, men ble i 1914 kjøpt opp av Kristiansand kommune. I dag inngår selskapet i Å energi. Driften ved Kringsjå kraftstasjonen fortsatte frem til 1957. I dag kan man besøke ruinene fra kraftstasjonen som en del av rundturen med Setesdalsbanen og tømmerenna. Avgang fra Grovane i Vennesla kommune.
Turmuligheter i nærheten av Lona og Høie fabrikker
Badeplasser rundt Mosby. Kartet er et utsnitt av et kart fra Kristiansand kommune.
Kristiansand kommune
De gamle vannmagasinene fra Høie fabrikker er ikke lenger i bruk som vannmagasiner, men noen av dem har fått nye bruksområder. Ikke langt fra Høie fabrikker ligger Hestvannet. Demningen, eller stemmen, her ble bygd i 1913. Her har det blitt anlagt kommunalt friområde, med piknikbord og fin badestrand. Det anbefales å parkere ved fabrikken og gå det siste stykket, se kartet over.
Turkart fra Ut.no
Fra sørsiden av Lona er det mulig å gå en 3,1 km lang tur til Godheia, en nedlagt gammel gård fra omkring 1700-tallet. Turen er ansett som en relativt enkel tur.
Turkart fra ut.no
Hvis turen til Godheia blir litt kort er det mulig å fortsette videre til Hestheia på Eidså. Dette er en 4,9 km lang tur med en stigning på totalt 233 høydemeter.
På Hestheia kommer man til tre generasjoner med kulturminner. Her skal det ha stått en vette, altså et varselbål, som var en del av signal nettverket langs kysten. Fra hver vette kunne man se til den neste. Var det ufred et sted i landet og man trengte å samle landets militærstyrker eller flåte, så ble vettene tent og et varsel om fare ble sendt.
I 1850 ble det bygd en sylinderformet landmålingsvarde her, og i 1958 ble det bygd en kringkastningsmast, Masten er 217,5 meter høy.
Brudlen på Bruliheia. Den skal ha symbolisert et brudefølge som har gått over heien en gang i tiden.
Theodor Lothe Bruun, Agder fylkeskommune
Turkart fra ut.no
På Bruliheia er det flere spennende kulturminner. Mange av disse blir knyttet til en av de viktigste reisene i mange menneskers liv, brudeferden.
Fra Lona går man over Salen til toppen av Bruliheia. Her følger man en seksjon av den gamle Fjellmansvegen som forbandt Setesdal med kysten før Setesdalsveien ble bygd. Det er spor som tyder på at veien har vært i bruk siden ca. 400-tallet om ikke lenger.
Veien krysser den gamle gården Brudledheia. Her har det vært gårdsbruk i to perioder, først 1719 til 1781 og så fra 1877 til 1920-åra, om somrene til 1930-åra.
På toppen av Bruliheia er det en brudle, en rekke med steiner som ifølge tradisjonen ble reist i forbindelse med et bryllup. Hver stein skal representere en person i bryllupsfølget. Det ligger også en brudled på toppen av Salen, rett sørøst for Lona.