Anne Kristin Undlien, Kristiansand folkebibliotek

Bilde av kvinne ute - Klikk for stort bildeAnne Kristin Undlien Privat

Navn
Anne Kristin Undlien

Arbeidssted/tittel
Biblioteksjef i Kristiansand kommune

Bakgrunn (utdannelse, tidligere arbeidssted)
Utdannelse: Gimlekollen Mediesenter, Bibliotekhøgskole i tillegg studiepoeng i økonomi, prosjektledelse, ledelse av kulturinstitusjoner og arbeidsrett. Kunne hatt en master i erfaringsbasert ledelse – men kom aldri så langt at jeg skrev masteroppgaven…

Bakgrunn: Har jobbet i over 25 år ved Kristiansand folkebibliotek, først som system- og utstillingsansvarlig, siden som avdelingsleder og så som biblioteksjef. Den første jobben min var på Lysaker i Oslo, da jobbet jeg i Norsk Hydro i et arkiv som hadde ansvar for Osebergplattformene. Den første jobben jeg hadde i Kristiansand var som skolebibliotekar for Kvadraturen videregående skole. Ellers har jeg også hatt noen småjobber på Norsk Veterinærhøgskoles bibliotek, på Lørenskog folkebibliotek og på Lørenskog videregående skoles bibliotek.

Hvorfor er du ansatt i et bibliotek og hvilken oppgave har du?
Jeg er jo ansatt i et bibliotek fordi jeg har ønsket å jobbe i bibliotek, og har utdannet meg til å jobbe der. Som leder av Kristiansand folkebibliotek har jeg tre viktige ansvarsområder: utvikling av biblioteket, overordnet personalansvar og økonomistyring. Disse tre områdene henger nøye sammen – kort sagt er det min oppgave å få et optimalt resultat ut i fra de ressursene biblioteket har til sin rådighet. For å oppnå et best mulig resultat er det viktig å vite hvilke mål vi setter oss, hva vi jobber mot, men det er også viktig å kunne stikke fingeren i jorda og ha en god erkjennelse av hva som er mulig å få til gitt de rammebetingelser vi faktisk har. I tillegg til bibliotekets egne ressurser er det viktig å oppnå gode samarbeidsrelasjoner av mange ulike karakterer.

Hva er bibliotekets viktigste rolle?
Bibliotekets viktigste rolle er som slagordet for den franske revolusjonen – det dreier seg om : Frihet, likhet og brorskap. Vi skal være et demokratihus, vi skal gi folk kunnskap og ikke minst gode leseferdigheter, vi skal være et litteraturhus og vi skal være et aktivt møtested for lokalsamfunnet, gi folk mulighet til å bygge relasjoner og få nye ferdigheter. Det er veldig vanskelig å velge ut bare en av disse funksjonene og si at den er den aller viktigste, da dette også er begreper som henger nøye sammen. Det er nettopp det at vi kan fylle så mange roller – for ulike aldersgrupper og for folk i ulike livssituasjoner – som er bibliotekets særegne kvalitet. 

Ditt beste bibliotekminne / en god bibliotekhistorie
Jeg husker veldig godt en kveld jeg jobbet i voksenavdelingen på Kristiansand folkebibliotek for ganske mange år siden. Den gangen gikk vi gjennom lokalet og sa «biblioteket stenger om 15 minutter», vi hadde ikke et høyttaleranlegg som ga de besøkende den beskjeden. Så jeg gikk der og gav beskjed til dem jeg møtte på min vei, da kom jeg plutselig over et par i den mest skjermede kroken av biblioteket i et lidenskapelig kyss. Det var Nils Christian Moe-Repstad og Agnes. Jeg er usikker på om Nils Christian den gangen hadde debutert som lyriker, jeg tror egentlig ikke han hadde det. Han satt i rullestol den gangen også, og han var på den tida ofte på biblioteket. Vi som jobbet der kjente ham godt, han ba oss av og til om å få et glass vann, ellers så leste han mye. Agnes kjente jeg fordi hun bodde i nabohuset, jeg vil tro hun den gang var student. Det jeg så var jo ikke ment for mine øyne, så jeg listet meg videre og jeg tror egentlig ikke at de oppdaget meg. Jeg må imidlertid innrømme at jeg i fortrolighet delte begivenheten med hun jeg hadde kveldsvakt sammen med. Hun sa: «Dette må vi bare glede oss over, Anne Kristin. Ingen vet, heller ikke disse to, hvordan dette vil utvikle seg, men det som skjedde i kveld, det er jo noe fint uansett.» Agnes og Nils Christian var et par i mange år, og Agnes Repstad er i dag daglig leder for Agder Kunstnersenter. Nils Christian Moe-Repstad ble jo etter hvert en prisbelønnet og anerkjent lyriker. Utdrag av ett av hans dikt står i lesekiosken på Hamresanden – den ene lesekiosken som finnes i Kristiansand kommune, den ble innviet i 2021. Da hadde kollegaen min, som sa de kloke ordene, vært død i mange år. Og Nils Christian døde i 2022. Jeg fortalte aldri verken han eller Agnes om det jeg så den kvelden på Kristiansand folkebibliotek. Jeg tror likevel at det nå, etter alle disse årene, er helt greit at jeg deler dette gode minnet med dere.

Del en skjult perle fra det stedet der du bor/jobber
Jeg bor på Slettheia. Det tar ikke lang tid for meg å komme inn i skogen. Da er ikke turen lang opp på Øyliheia. Selv om turen ikke er lang, er den bratt. På Øyliheia har du derfor en fantastisk god utsikt i alle retninger til havs, over Fiskåvann,, innover i Vågsbygdskauen og mot Hellemyr og Vestheiene. Jeg har hatt mange fine turer dit, og liker spesielt godt å ta med Bowie, hunden til min yngste sønn, når jeg av og til er hundepasser. Ellers så må jeg innrømme at jeg er en ihuga ferskvannsbader, av den enkle grunn at jeg ikke liker brennmaneter. Jeg synes det er veldig deilig om sommeren å ta bilen til parkeringsplassen ved sykehuset og gå opp til Bervann og kunne svømme så lenge du vil. Øyliheia og Bervann er kanskje ikke hemmelige steder, mange som er glad i skogen kjenner til disse stedene, men perler er de likevel.

Et annet sted som har blitt veldig fint er Posebyhaven midt i Posebyen i Kristiansand. Der var det arrangementer med jevne mellomrom i sommer. Randi Berge Wandrup som jobber på Kristiansand folkebibliotek, hadde da en samtale med utenriksminister Anniken Huitfeldt her. Jeg har også vært der på konsert. Dette arrangementsstedet er forholdsvis nytt, ikke så veletablert som for eksempel Ravnedalen Live. Det er veldig gøy når slike nye arrangører dukker opp og får ting til å skje i Kristiansand. Posebyhaven kan også anbefales som sommerkafe, med et veldig godt bakeri. Du må bare sjekke når de har oppe. 

Hva leser du nå?
Jeg leser «Tre kamerater» av Erich Maria Remarque. Den kom ut i 1937, og er skrevet av samme forfatter som skrev «Intet nytt fra Vestfronten», som jeg leste da jeg var ganske ung. Jeg er snart ferdig med boka. Jeg er med i en lesesirkel, og dette er en av bøkene vi skal snakke om på vår neste samling Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i boka, men nå er jeg veldig spent på hvordan det går med hovedpersonen og hans kjære Pat. Dessverre er det lite som tyder på happy end. Boka handler om hvor vanskelig det er å finne fotfeste i tilværelsen etter å ha vært i skyttergravene under 1. verdenskrig. Kameratskapet mellom de tre mennene som kjenner hverandre fra krigens dager, er et annet sentralt tema. Kan anbefale denne, men du må gi den litt tid.