I uke 41 markerer vi Forbudte bøker-uken. Dette er en anledning til å løfte fram bøker som har blitt møtt med motstand, høylytte protester og offentlig sensur, og til å skape samtaler om lesefrihet, ytringsfrihet og bibliotekets rolle i et fritt og åpent samfunn.
Forbudte bøker-uka (Banned Books Week) har sitt utspring i USA og ble første gang arrangert i 1982. Den oppstod som en reaksjon mot forsøk på å fjerne bøker fra skoler, bibliotek og bokhandlernes hyller. Bibliotekarer og forleggere gikk sammen for å forsvare lesefriheten, med mål om å sikre tilgang til litteratur og idéer som reaksjonære pressgrupper oppfattet som kontroversielle eller utfordrende.
Siden den gang har markeringen fungert som en påminnelse om at sensur ikke bare tilhører fortiden. Den har også vist at konflikter om bøker og idéer kan oppstå selv i demokratiske samfunn. Det grunnleggende spørsmålet er som alltid; Hvem skal avgjøre hvilke tekster offentligheten skal ha tilgang til?
Historisk har sensur kommet fra mange ulike hold. Kongemakten og kirkelige institusjoner brukte dette maktmiddelet for å øve kontroll og for å demme opp om idéer som kunne så tvil om deres gudegitte autoritet. Senere har både diktaturer, revolusjonære bevegelser og demokratisk valgte myndigheter forsøkt å begrense tilgangen til uønskede tekster – noen i mer ekstrem grad enn andre. Sensurens historie favner mye bredere enn dagens til dels steile politiske og kulturelle fronter.
Her i Norge er det Universitetsbiblioteket i Oslo, i samarbeid med Norsk PEN og Norsk bibliotekforening, som løfter fram markeringen. Markeringen, som i år faller på 5.-11. oktober, gir en viktig anledning til å reflektere over ytringsfrihetens kår. Samtidig minner markeringen oss om at sensur ikke bare er noe som skjer og har skjedd i land eller tidsperioder vi ikke ønsker å sammenligne oss med.
Også det moderne Norge har sine svin på skogen. Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter foredraget Kristendommen, den tiende landeplage. Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin ble på 1950-tallet fokus for en av de mest kjente sedelighetssakene i norsk litteraturhistorie. Begge sakene endte med frifinnelse, og følgelig en seier for ytringsfriheten. Likevel viser dette hvordan norske myndigheter prøvde å sanksjonere litteratur og meningsytringer som ble oppfattet som truende eller umoralske. På tross av dette, ble ikke blasfemiparagrafen avskaffet før i 2015!
En trenger imidlertid ikke å gå tilbake til 30- eller 50-tallet for å finne eksempler på press mot det frie ord. Rushdie-saken og karikaturstriden viste at litteratur, religion og politikk fortsatt kan utløse trusler, grov vold og forsøk på å begrense ytringsrommet. I de nordiske land førte disse hendelsene til opphetede diskusjoner om sikkerhet, selvsensur og redaktøransvar. Den daværende regjeringen gav etter for trusler og (u)diplomatisk press fremfor å forsvare ytringsfriheten, noe som dessverre har satt en viss presedens.
Forbudte bøker-uka reiser også spørsmål om hvilke former for sensur som løftes fram, og hvilke som får mindre oppmerksomhet. Markeringen springer ut av amerikanske forhold og er uløselig knyttet til en kulturkrig med et svært usunt debattklima. Parallelt med dette, lever mange forfattere, journalister og andre ytrere under langt hardere vilkår i land som Iran, Russland og Kina, der de risikerer fengsling og andre represalier. I verste fall kan det koste dem livet. Skal vi forstå sensurens mange ansikter, må også disse erfaringene få en naturlig plass i samtalen.
Historien viser at sensur kan begrunnes på mange måter. Hensynet til religion, moral, nasjonale interesser eller sårbare grupper brukes ofte som argument. Derfor bør vi møte alle forsøk på å begrense litteratur med samme prinsipielle årvåkenhet, uansett om presset kommer fra stater, religiøse miljøer, aktivistgrupper eller politiske bevegelser.
Ytringsfrihet er ikke noe vi kan ta for gitt. Den må kontinuerlig forsvares – også når det er synspunkt vi selv misliker som utfordres.
Les videre om Forbudte bøker-uka her