I henhold til Kulturminneloven er det tiltakshaver, den som setter i gang eller som har ansvar for et tiltak, som har undersøkelsesplikt i forhold til kulturminner. For å oppfylle undersøkelsesplikten må fylkeskommunen få en søknad om det planlagte tiltaket.

Etter at de nødvendige undersøkelsene i saken er gjort, gis en uttalelse til hvordan tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner.

Undersøkelsesplikten - veileder ved saksbehandling

Fylkeskommunen vurderer hver søknad om tiltak som kommer inn. I noen saker holder det å gjøre et arkivsøk og kartstudier for å vurdere hvordan tiltaket påvirker kulturminnene i området. I andre saker kan det være nødvendig å reise ut for å kontrollere om tidligere kjente kulturminner ligger der kartet sier de skal ligge.

Ut fra terrenget og hva som ligger rundt stedet blir det også vurdert om det kan være kulturminner der som ikke er blitt oppdaget tidligere. I slike tilfeller gjør fylkeskommunen en arkeologisk registrering. En arkeologisk registrering er ikke det samme som en arkeologisk utgraving. Ved registrering blir kulturminner i et område kartlagt. Ved en arkeologisk utgraving blir kulturminnet vanligvis dokumentert og fjernet. Arkeologisk utgraving kan kun skje etter innvilget søknad om dispensasjon fra kulturminneloven.

Når vi registrerer kulturminner i et område tar vi i bruk ulike metoder, avhengig av hva vi leter etter og hvordan terrenget er i området. Metodene kan være

• overflateregistrering
• prøvestikking
• maskinell sjakting

Det koster ingenting å få sin sak vurdert av fylkeskommunen. Vi kommer gjerne ut på befaring for å se på planene sammen med tiltakshaver. I noen tilfeller er det nødvendig med ytterligere undersøkelser, det vi kaller arkeologisk registrering. Hvem som skal dekke kostnaden for registreringen er avhengig av hva slags tiltak det gjelder. I henhold til Kulturminneloven er det tiltakshaver som skal betale for en arkeologisk registrering. Tiltakshaver er den som setter i gang, eller som har ansvar for et tiltak.

Det finnes spesielle ordninger for jordbruksvirksomhet og mindre, private tiltak. Mindre, private tiltak er tiltak av ikke-kommersiell karakter, som gjennomføres til privat bruk for én eller et begrenset antall brukere. Eksempler på dette kan være vann- og avløpsledning til egen bolig, oppføring av garasje til eget bruk eller opparbeiding av egen tomt. Ved mindre, private tiltak dekker staten alle utgifter til arkeologisk registrering, også leie av gravemaskin.

For jordbruket er det satt følgende grenser for hva som kan regnes som mindre, private tiltak:

• Nydyrking av inntil 15 dekar, fordelt på 5 år.
• Traktorvei/landbruksvei inntil 3 kilometer fordelt på 5 år.
• Drenering av inntil 100 dekar jordbruksareal.

Kulturminneloven § 10. Dekning av utgifter til arkeologiske arbeider ved mindre, private tiltak