Regional plan for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Setesdal Austhei (Heiplanen)

8.1 Organisering

NaturInform Rune Roalkvam

Planarbeidet har vært organisert som et prosjekt, og har hatt følgende organisering:

Styringsgruppe for planprogrammet

Ordførere/politisk representant fra 16 kommuner (Odda og Strand valgte å ikke være aktive deltakere), fylkesordfører fra Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland, vara.-fylkesordfører for Telemark. Se tabell neste side.

• Leder: Thore Westermoen, fylkesordfører i Vest-Agder
• Nestleder: Laila Øygarden, fylkesordfører i Aust-Agder

Styringsgruppe for planarbeidet

Besto av de samme medlemmene fra kommunene og fylkene, med unntak av Rogaland og Hordland, som er representert ved fylkestingsmedlemmer

• Leder: Thore Westermoen, fylkesordfører i Vest-Agder
• Nestleder: Olav Urbø, ordfører i Tokke kommune

I begge styringsgruppene har det også vært arbeidsutvalg.

Planfaglig nettverksgruppe

• for planprogrammet besto gruppa av administrative representanter fra fylkeskommunene, og disse hadde ansvar for oppstartsprosesser og utarbeidet forslag til planprogram
• i planarbeidet besto gruppa av administrative representanter fra alle kommunene og fylkeskommunene, samt fylkesmennene og Villreinnemnda i Setesdalsområdet.

Prosjektleder

John Jastrey, Rogaland fylkeskommune, ble ansatt 14. mai 2009 i et treårig engasjement, og har hatt ansvar for prosessen f.o.m. godkjenning av planprogrammet.

8.2 Handlingsrommet i Heiplanen

Stranddalen turisthytte NaturInform Rune Roalkvam

Om landbruk og utmarksnæringer

Hvordan legger Heiplanen til rette for en bærekraftig videreutvikling av utmarksnæringene?

Heiplanen avgrenser et område som klassifiseres som nasjonalt villreinområde, som en hensynssone på plankartet. Det forventes at denne hensynssonen med retningslinjer og bestemmelser tas inn i kommuneplanene og tilpasses kommunalt nivå. I tillegg er det også gitt en hensynssone villrein, der det også skal tas hensyn til villrein gjennom videre planlegging, men der det kan åpnes for spredt nærings- og fritidsbygg, etter planmessige vurderinger og konsekvensutredning, i samsvar med plan- og bygningsloven § 11-7.5. Begge disse sonene er i første rekke LNF-områder (og båndlagte områder) i gjeldende kommuneplaner. Statusen på disse endres ikke gjennom denne regionale planen, men det tillegges nye/forsterkes hensyn til villreinen gjennom hensynssonene i framtidig planlegging.

Dermed vil det fortsatt være rom for dagens bruk av utmarksressursene og for videreutvikling av næringsmessig av disse. Dette blir konkretisert videre i dette kapittelet.

For Regionalplan for Hardangervidda, fikk Asplan Viak AS i oppdrag å utrede ”Utmarksnæringer i Nore og Uvdal og bruk av LNF-formålet etter plan- og bygningsloven” (Asplan Viak 2010). Konklusjonene fra denne rapporten er av generell karakter, og ligger til grunn for anbefalingene som følger.

Gjennom forvaltningsreformen (St.meld.nr. 12 (2006-2007) ”Regionale fortrinn - regional framtid”) har fylkeskommunene fått en mer sentral rolle som pådriver og initiativtaker i den regionale utviklinga. Heiplanen vil være ett av regional- og lokalpolitikernes verktøy for å styre og styrke bruken av heiområdene, innenfor de rammene som planen gir. Skal planen få gjennomslag må den følges aktivt opp i kommunene, gjennom kommuneplanleggingen og i saksbehandlingen.

Plan- og bygningsloven er et nyttig verktøy for å få til dette. Bruk av denne loven fører til:

• sikring av viktige miljøhensyn og reelle næringsinteresser i et områdeperspektiv
• etablering av ordninger som letter planbyrden for den enkelte grunneier og gir en bedre balanse mellom størrelsen på tiltakene som ønskes/søkes realisert og kostnad og tidsbruk til planleggingen.
• forenkling av saksbehandlingen for kommunen og berørte myndigheter
• økt forutsigbarhet for grunneiere og andre som ønsker å videreutvikle utmarksnæringene

Definisjonen av landbruksnæring er ikke endret ved iverksetting av ny plan- og bygningslov som trådte i kraft 1.7.2009. Følgelig gjelder veileder T-1443 Landbruk Pluss fortsatt. Denne veilederen legges til grunn ved tilrettelegging av og søknader om landbrukstilknyttet næringsvirksomhet.

Hva kan så gjøres innenfor LNF-sonene? I veilederen til ”Landbruk +” er det listet opp veiledende kriterier for når tiltak inngår i LNF-formålet eller ikke - dette er vist i følgende tabell:

I følgende tabell er det listet opp tiltak som kom fram som aktuelle gjennom Asplan Viaks undersøkelse, og som etter vår vurdering også er de mest relevante for Heiplanen. Den viser at det kan tilrettelegges for flere tiltak enten gjennom bestemmelser til kommuneplanens arealdel eller gjennom reguleringsplan, slik det også har vært mulighet for tidligere.

8.3 Konsekvensutredning

8.3.1 Generell omtale, metodikk

Problemforståelse

Denne regionale planen skal bl.a.:

• sikre tilstrekkelig areal for at villreinen skal overleve på lang sikt
• sørge for gode rammevilkår for en god utvikling i bygdene
• bidra til en helhetlig arealpolitikk for fjellområdet gjennom retningslinjer om arealbruk

Heiplanen er et ledd i en nasjonal bestilling av et oppdrag. Viktige fjellområder skal sikres som leveområde for villrein, slik at arten sikres gode vilkår. De regionale planene for ”villreinfjellene” vil til sammen utgjøre et sterkt virkemiddel for å sikre villreinens leveområder i Norge. Hver for seg utgjør de enkeltstående planredskaper for å sikre lokale/regionale villreinstammer tilstrekkelig areal, herunder utvekslingsområder med andre stammer.

Da det i selve bestillingen av oppdraget er valgt å benytte regionale planprosesser under regionalpolitisk styring og vedtaksmyndighet, vil både utforming og innhold i planene nødvendigvis måtte variere i samsvar med problemstillinger og politiske forhold i de enkelte regionene. Det er utarbeidet og vedtatt planprogram for de enkelte planområdene som gjenspeiler den variasjonen.

Planen berører en lang rekke miljømessige og samfunnsmessige tema, basert på at planområdet er svært stort, inkluderer store naturverdier og mange områder der folk bor og virker.

Konsekvensutredning

Krav om konsekvensutredning går fram av KU-forskriften. Regionale planer skal behandles etter forskrift om konsekvensutredninger hvis det gis ”retningslinjer eller rammer for framtidig utbygging”. Dette skal tolkes vidt (innlegg v/Md i ”Fellesforum”, 29.10.2010).

Heiplanen gir rammer for bygg i og utenfor nasjonalt villreinområde, der omfang og konkret plassering fastsettes kommuneplanene. Dermed vurderes Heiplanen å være omfattet av KUkravet - på et regionalt og overordnet nivå.

Kapitlene som følger er delt inn i to hoveddeler:

• status - her gis det en kortfattet oversikt over temaet. Denne har ikke til intensjon å gi en uttømmende i beskrivelse av temaet, men vil trekke fram sentrale moment i forhold til planoppgaven.
• påvirkning og konsekvens - her gis en vurdering av hvordan hensynssonene med tilhørende virkemidler påvirker selve temaet, og deretter en kortfattet vurdering av konsekvensen.

8.3.2 Natur og miljø

Det er skrevet flere bøker og gitt ut en rekke tidsskrifter, rapporter mm som omtaler natur- og kulturgrunnlaget i dette vidstrakte området. Det anses ikke som relevant for denne regionalplanen å gi en generell beskrivelse av til dels komplekse natur- og kulturforhold over et stort geografisk område. Vi vil i dette kapittelet ta fram viktige tema med tekst og kart, for derigjennom å gi en beskrivelse og vurdering av sentrale og relevante elementer for planen og planutformingen.

8.3.2.1 Villreinen

Status

Det er gjort mange undersøkelser av villrein og det foreligger en rekke forskningsrapporter o.a. - en del av disse er listet opp i litteraturlista. Mest oppdatert og relevant informasjon for vårt område er uten tvil sluttrapporten fra GPS-prosjektet - Villreinens bruk av Setesdalsheiene v/Olav Strand m.fl. (NINA rapport 694). I det følgende skal vi oppsummere en del viktige hovedtrekk som er spesielle for disse fjell- og skogsområdene.

Setesdal Ryfylke villreinområde

Villreinen har en lang forhistorie i Setesdal Ryfylkeheiene, og det er gjort mange fortidsfunn av fangstanlegg. Området preges av kupert fjellandskap med svært mye vann og vassdrag. Mye av dette er utbygd gjennom store kraftprosjekt.

Gjennom alle tider henger villreinens nomadiske bruk av området henger bl.a. sammen med fordeling av beiteressurser, vandring mellom kalvings- og beiteområder, og perioder med matmangel om vinteren. I Vest- og Ryfylkeheiene regner en med at villreinen trenger fire ganger større beiteareal enn i Austheia.

Området er Norges mest marginale område for villrein. Vinterbeitet er hardt belastet, og området har et utpreget kystklima. Store snømengder og hyppig nedising fører til dårlig vinterbeite, og dyra preges av dette med lav vekt. I tillegg til dette er det gjort omfattende inngrep i form av kraftmagasin, demninger, kraftledninger og veinett. Området er også et viktig utfartsområde, med et utstrakt stinett og mange turisthytter, samt mange hytter og anlegg knyttet til kraftproduksjon og drift.

I 2009 ble vinterstammen beregnet til 1500 dyr. Bestandsmålet for 2009-2013 er en vinterstamme på 3000 dyr. I jakta i 2010 ble det felt 129 dyr, noe som ga en fellingsprosent på ca. 24,5%.

NaturInform Rune Roalkvam

Setesdal Austhei villreinområde

Dette området har en annen historie enn vestheia. Her ble det innført tamrein fra 1700 tallet, og det foregikk aktiv tamreindrift til midt på 1900-tallet. Fra 1950 årene gikk drifta langsomt i oppløsning, og i 1979 ble reinen statens eiendom og definert som villrein.

Området her preges av skogsterreng i sør og åpne fjellområder i nord. Reinen her er i mye bedre hold enn på vestsida. Sesongvisst trekk i nord-sørlig retning mellom kalvingsområder i sør og viktige beiteområder i nord preger vandringsmønsteret. Reinen i Austheia lever tett innpå menneskelig aktivitet, bl.a. pga skogsterrenget. I skogsområdene her finnes mange støler og skogkoier i aktiv bruk, både innen landbruket men også til fritidsbruk.

I 2009 var det en vinterstamme på 1500 dyr, noe som tilsier at bestandsmålet for 2009-2013 allerede var oppnådd. I jakta i 2010 ble det felt 504 dyr, noe som ga en fellingsprosent på ca. 46%.

Villreinens leveområde - faglig temakart for biologisk leveområde

Stiftelsen Norsk Villreinsenter (NVS) ble bedt av Direktoratet for naturforvaltning (DN) å sørge for ”et tilstrekkelig villreinfaglig kartgrunnlag” for de regionale planprosessene som inneværende plan er en av. Det er utgitt et kart over biologisk leveområde for villrein (se figur under), og en rapport som beskriver mandatet, mål for arbeidet og metodikken som er brukt (NVS-rapport 6/2010).

DN har i sin bestilling til NVS skrevet at disse kartene er:

”..biologisk funderte kart over villreinens leveområder ikke er gjenstand for politiske vedtak”.

Fra Miljøverndepartementets bestillingsbrev som handler om å sette i gang regionale planer, står det bl.a.: 

”En sentral premiss for arealavgrensningene og utformingen av planinnhold, skal være oppdatert kunnskap om villreinens bruk av fjellområdene. Med utgangspunkt i en naturfaglig begrunnet avgrensning av villreinens leveområde, må det foretas en avveining mot andre samfunnsinteresser før det kan kartfestes en klar grense for de nasjonale villreinområdene.”

Fra NVS-rapporten vil vi også framheve følgende sitat:

”Den ytre grense vil være en tilnærming til biologisk avgrensning av leveområdet. Den kan ikke oppfattes som eksakt, fordi det er en glidende overgangssone mot ytterkantene av området.”

Fagkartet viser altså:

A) en ytre avgrensning for potensielt leveområde for villrein, uavhengig av dagens bruk

B) viktige funksjonsområder:

• kalvingsområder
• viktig sommerbeite
• viktig vinterbeite
• trekkområder og trekkveier innen leveområdet
• trekkområder for utveksling med andre villreinområder
• spesielt viktige områder

C) marginale områder, altså områder som vurderes som lite viktige, men som kan i enkelte tilfeller periodevis være i bruk. De kan også få økt betydning gjennom klimaendringer.

Fokusområder

I NINA-rapport 551 (Ferdsel i villreinens leveområder), har forskerne påpekt viktige fokusområder. Denne tilnærmingen er også fulgt opp i NINA-rapport 694 (Villreinens bruk av Setesdalsheiene), Dette er områder hvor det foreligger særlige konflikter mellom mennesker og villrein, og der det er et generelt kunnskapsbehov knyttet til videre utvikling av områdene. For vårt område er fokusområdene vist figur på påfølgende side og tilhørende problemstilling er listet opp i følgende tabell (nummerering som på kart):

Påvirkning og konsekvens

Det er en felles forståelse av at det har vært en økt fragmentering av leveområdene, ved en bit for bit nedbygging av store deler av leveområdene for villreinen. En videre utvikling i samme retning vil føre til en gradvis forverring av livsvilkårene for villreinen.

Heiplanen innebærer at det opprettes et Nasjonalt villreinområde, der villreinen gis høy prioritet i arealforvaltningen. Dette innebærer bruk av plan- og bygningsloven til sikring av villreinens interesser gjennom videre kommunal arealplanlegging og saksbehandling. I hensynssone villrein skal det også tas villreinhensyn gjennom krav om konsekvensutredning og kanalisering av ferdsel. Disse to hensynssonene må derfor ses på samlet.

Fokusområde 1,2, 3 og 7 ligger i Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene landskapsvernområde.

Det alt vesentlige av potensielt leveområde for villrein blir del av hensynssonene Nasjonalt villreinområde og/eller Villrein. 13% av potensielt leveområde faller innenfor hensynssone Bygdeutvikling, derav ca 8% marginalt leveområde, 4% generelt leveområde og 1% andre funksjonsområder. Følgende punkt vurderes som viktig påvirkning av villreinen gjennom opprettelse av disse sonene:

• sikring av viktige trekkområder og funksjonsområder også utenfor verneområdene, ved et sett av retningslinjer knyttet til hensynssoner, deriblant:
  • innføring av byggeforbud for nye fritidsboliger i NVO
  • krav om KU med vekt på villrein ved arealplanlegging i randområdene
  • planmessig styring av ferdsel og annen aktivitet gjennom sti- og løypeplaner
  • forventning om kommunale motorferdelsplaner
• regionalplanen gir grunnlag for en helhetlig forvaltningspraksis i og utenfor verneområdene og i regionen, og dermed reduksjon av mulighetene for en bit for bit nedbygging av heiområdene
• økt fokus på betydningen av ytre deler av leveområdet for stammens overlevelse og utvikling
• økt oppmerksomhet omkring villreinen som ressurs og grunnlag for opplevelse og verdiskaping bidrar til økt kunnskap og bekreftelse av og/eller endring av holdninger

Kombinasjonen byggeforbud for hytter i sentrale fjellområder (NVO) og en mer bevisst og styrt hytteutvikling, samt styring av ferdsel bort fra viktige deler av villreinens leveområde, sikring av viktige trekkområder innen leveområdet og med tilstøtende leveområde for Hardangervidda er positive tiltak for å ta vare på livsbetingelsene for villreinen i området.

Samlet sett vurderes påvirkning på villreinen ved innføring av NVO og tilhørende virkemidler å være positive for villreinens livsbetingelser.

NaturInform Rune Roalkvam

8.3.2.2 Verneområder

Status

Store deler av de viktigste funksjonsområdene for villreinen i Setesdal-Ryfylkeheiene er vernet etter naturmangfoldloven (tidligere naturvernloven). For Setesdal Austhei er situasjonen en helt annen, og kun mindre deler av leveområdene i sør og nord er underlagt formelt vern.

Største verneområde er Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene, med 2344 km2. Totalt sett er 3590 km2 omfattet av vern, noe som utgjør ca. 40 % av biologisk leveområde for villrein. Men deler vi dette på de to villreinområdene blir fordelingen slik:

Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene; 3490 km2 verna areal, ca. 39% av totalt leveareal

Setesdal Austhei: 102 km2 verna areal, utgjør ca 1,1% av totalt leveareal

Fordelingen av funksjonsområder er i henhold til fagkart fra Norsk villreinsenter (fra 12/10 2009). Denne framstillingen har faglige svakheter. Habitatmodeller, som er utarbeidet for Hardangervidda, og som er under utarbeiding for Setesdalsområdene, gir et mye mer faglig korrekt bilde av de reelle funksjonsområdene, og bør benyttes som faglig grunnlag i videre forvaltning etter vedtak av Heiplanen. Likevel er dette kartet lagt fram som faglig grunnlag for arbeidet med regional plan, og vi benytter den i våre vurderinger.

Sammenstilling av kartet over biologisk leveområde for villrein og verneområder gir følgende prosentvise fordelinger av funksjonsområder og verna areal i km2, beregnet i ArcMap:

Påvirkning og konsekvens

Opprettelsen av hensynssonene Nasjonalt villreinområde og randsone påvirker eksisterende verneområder på flere vis:

- NVO og hensynssone villrein vil fungere som randområde til verneområdene, spesielt Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene landskapsvernområde, med en på sikt mer samordnet forvaltningspraksis og:

• en mer samordnet forvaltningspraksis og økt fokus på villrein
• en restriktiv praksis for ny fritidsbebyggelse med forbud innen NVO
• etablering av nye og videreutvikling av eksisterende tilbud innen friluftsliv gjennom inter/kommunale planer
• rom for utvikling av naturbasert næringsutvikling, gjennom aktiv bruk av plan- og bygningsloven i kommuneplanleggingen

Dette vurderes som å ha en positiv påvirkning for verneverdiene i verneområdene, samt for nasjonale og regionale mål om å ta i bruk naturverdiene til næringsmessig utnytting.

8.3.2.3 Inngrepsfrie naturområder

Status

Målet om å bevare gjenværende inngrepsfri natur er uttrykt i flere stortingsmeldinger de senere årene. Blant annet i St.meld. nr. 17 (1998-99) ”Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren”, nr. 39 (2000-2001) ”Friluftsliv”, nr. 42 (2000-2001) ”Biologisk mangfold”, nr. 21 (2004-2005) og nr. 26 (2006-2007) ”Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand”.

I Stortingsproposisjon 1 S (2009-2010) fra Miljøverndepartementet, er INON et eget arbeidsmål som går ut på å ”sikre at attværande naturområde med urørt preg blir tekne vare på”.

Inngrepsfrie naturområder (INON) er områder som ligger mer enn en kilometer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep som for eksempel større kraftlinjer, veger og vassdragreguleringer. INON er en indikator for arealutviklingen. Kartleggingen får tydelig fram for beslutningstakerne hvordan utbygginger fører til at vi får stadig mindre inngrepsfrie naturområder i Norge, og den viser omfanget av tekniske inngrep og viktige utviklingstrekk over tid som påvirker naturgrunnlaget.

I planområdet viser kartet på neste side tapet av INON i perioden 1988-2008 (rød farge). Tapet var størst på 1980- og -90-tallet.

Påvirking og konsekvens

Fortsettelse av dagens utvikling vil innebære framhold av en ”bit for bit” utvikling, med mye vekt på dispensasjoner og en varierende dispensasjonspraksis for innvilgelse av byggesøknader. Dette vil kunne innebære ytterligere tap av INON, og dermed en negativ utvikling for dette temaet, selv om store deler av viktige INON er formelt beskyttet gjennom vern.

Oppretting av NVO med randsone innebærer oppretting av en langsiktig grense mot ny utbygging av fritidsboliger. Dette innebærer at det bare er mindre vedlikeholdsarbeid og tiltak knyttet til eksisterende stølsområder og kraftverksinstallasjoner som kan gjennomføres. Andre føringer er også lagt ang. kraftutbygging, veiutvikling o.a. som totalt sett fører til et redusert utbyggingspress i området.

Påvirkningen vurderes å være positiv for INON.

8.3.2.4 Biologisk mangfold

NaturInform Rune Roalkvam

Status

Kartlegging av viktige naturtyper er gjennomført i kommunene i varierende grad i løpet av de siste 10-15 årene. Offentlig informasjon om dette ligger tilgjengelig på Direktoratet for naturforvaltning sine sider www.dirnat.no, og derfra er informasjonen i dette kapittelet hentet. Det er registrert i alt 445 forekomster. Av disse er 91 kategorisert som svært viktige, 272 som viktige og 82 som lokalt viktige.

Få av disse naturtypene ligger innenfor NVO eller randsonen, de mest aktuelle er kalkrike områder i fjellet, gammel  barskog og ikke forsuret restområde.

Påvirkning og konsekvens

NVO med randsoner påvirker de registrerte naturtypene i planområdet i svært liten eller ingen grad.

8.3.2.5 Landskap

Status

Planområdet omfatter en rekke Sør-Norske landskapstyper, slik de går fram av følgende tabell og figur. Landskapstypene er oppgitt i samsvar med Nasjonalt referansesystem for landskap (Puschmann, O. 2005).

Påvirkning og konsekvens

Store deler av planområdet består av verna areal. Nasjonalt villreinområde med randsone innebærer sterk styring av ny utbygging og tilrettelegging. Ved oppfølging av Heiplanen gjennom kommunale planvedtak, vil endringer av storformene i landskapet gjennom godkjente tiltak være minimale og i stor grad ikke-eksisterende. De store grepene er tatt gjennom kraftutbygging og veibygging, og slike større strukturelle og landskapsmessige endringer vil neppe lenger forekomme i området.

Det vurderes derfor at konsekvensene av innføring av Nasjonalt villreinområde og tilhørende virkemidler vil være positivt for temaet landskap.

Kart over landskap / underregioner

8.3.3 Samfunn

8.3.3.1 Demografi, verdiskaping og næringsstruktur

Status

Regional omtale:

ØF-rapport 08/2010 – fjellområder og fjellkommuner i Sør-Norge er utarbeidet etter oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet. Oppdraget var å gjennomføre en definisjon, kartfesting og karakterisering av fjellområder og fjellkommuner i Sør-Norge. Fra denne rapporten tar vi med oss resultater og konklusjoner som er relevante for vårt planområde. Dette fordi resultatet utgjør et oppdatert og særdeles relevant forskningsmateriale knyttet til samfunnsanalyser omkring demografi, arbeidsliv og næringsliv i fjellregioner, og bruker resultatene til å peke på behovet for å utvikle en nasjonal fjellpolitikk.

• Hva er en fjellkommune?
  En fjellkommune er en kommune med minst 50% av sitt areal som ”fjellområde”.
• Hva er fjellområde?
  Fjellområde er alt areal minst 700 m.o.h. isolerte fjellområder som er mindre enn 5 km2 er luket bort. Områder som er mindre enn 700 m.o.h. men omsluttet av fjellområde er lukket og inkludert i fjellområde.
• Hva er tilliggende fjellkommuner?
  Tilliggende fjellkommuner er kommuner med grense til minst en fjellkommune, der fjellområdet utgjør mer enn 0% og mindre enn 50% av kommunens areal og med vesentlig bruk og derfor innflytelse på forvaltning av et større fjellområde i kraft av beite bruk

Ut fra disse definisjonene, er følgende ti kommuner i planområdet definert som fjellkommuner:

Fyresdal, Tokke, Vinje, Bygland, Valle, Bykle, Sirdal, Forsand, Suldal, Odda.

Tilliggende fjellkommuner i planområdet er følgende fem:

Åseral, Kvinesdal, Bjerkreim, Gjesdal og Hjelmeland.

Det er kun Åmli, Strand og Hægebostad som ikke er omfattet av disse definisjonene.

Befolkningsutvikling

Befolkningspotensialet er beregnet for alle kommunene, og viser at fjellkommuner som gruppe ligger markant under landsgjennomsnittet både når det gjelder status og utvikling siste 10 år. Samtidig må det nevnes at det er viktige unntak i planområdet – Gjesdal, Bjerkreim, Forsand, Sirdal og Hjelmeland ligger alle godt over gjennomsnittet.

Demografiske trender

Generelt har befolkningen i fjellkommunene i Sør-Norge falt med 5,6% mellom 1990 og 2010, men i tilliggende fjellkommuner har den økt med 4,3 %. For planområdet gjelder følgende oversikt:

Bykle, sammen med Hemsedal, har størst befolkningsvekst i hele det sør-norske fjellområdet med ca 30%. Veksten i Forsand, Gjesdal og Bjerkreim tilskrives nærhet til større by, Stavanger. Åseral er i en unik situasjon med en vekst på 13,5%, tross halvannen times reisetid fra nærmeste største by, Kristiansand. 

Rapporten påpeker også at kommunene Bykle og Fyresdal har betydelig høyere innflytting og/eller lavere utflytting enn forventet. Dette tolkes med at kommunene enten har en sentraliserende rolle i fjellområdet eller har vellykkede strategier for å skape attraktive lokalsamfunn i små og relativt isolerte kommuner.

Næringsstruktur

Det er gjennomført en analyse av næringsstrukturen i fjellområdet. Med unntak av Kvinesdal og Odda, som har en overvekt av metall og maskinvare, og Hægebostad med overvekt av trelast og treforedling, er det i resten av kommunene jordbruk og skogbruk som er svakt overrepresenterte næringsstrukturer i forhold til nasjonalt gjennomsnitt.

Arbeidsledighet

Det er generelt lav arbeidsledighet i mange fjellkommuner, og dermed også høy sysselsettingsgrad. Høyest sysselsettingsgrad finner vi i Sirdal.

Konklusjoner

Gjennom analysen av nevnte indikatorer og distriktsindekser mm, som det fører for langt å trekke inn i denne sammenhengen, konkluderer rapporten med følgende:

”Fjelltopografi er en fellesnevner for en stor undergruppe av kommuner med lav distrikts-indeks og dermed krevende utviklingsbetingelser. Vi mener det er riktig å konkludere med at fjellkommuners rammer for utvikling preges nettopp av de ressursmessige forutsetninger og den lokaliseringsmessige situasjon som nettopp fjelltopografien gir. Disse kan avvike fra det kommuner utenfor fjellområdet har. Det gjør det rimelig å vurdere behovet for å lage en egen fjellpolitikk innenfor distriktspolitikken for bedre å adressere problemer og muligheter som fjelltopografien stiller kommuner overfor.

Dette er et viktig spørsmål fordi Regjeringen har varslet at den vil legge mer vekt på en lokal og regional tilpasning av sin utviklingspolitikk - slik det også ble referert til tidligere vil Regjeringen:

•  ”skape samarbeid mellom lokale, regionale og statlige styresmakter for å bygge opp under ei heilskapleg utvikling i fjellområda
• legge til rette for ein lokalt og regionalt tilpassa politikk for å kunne utnytte fortrinn og moglegheiter i fjellområda.” (KRD 2010)

Fjellfokus kan dermed nettopp gi en bedre tilpasset distriktspolitikk. Vi har fremhevet at vernepolitikken etter naturmangfoldloven de facto er av de mest sentrale fjellpolitiske regimene i dag. Målsettingen om å skape samarbeid mellom lokale, regionale og statlige styresmakter vil være av særlig betydning her for å få til en vellykket blanding av proaktive og bærekraftige utviklingsstrategier. Sentrale elementer i et slikt politikkfokus vil være overland og i luftveis transportløsninger for å bedre tilgjengelighet til tilbud og markeder, forsterket og tilpasset bærekraftig bruk av ressurser i fjellområder, en aktiv politisk og virkemiddelmessig holdning til hvordan den økende rekreative bruken av fjellområder kan bidra til lokal utvikling og også forstås som en type lokal utvikling.”

NaturInform Rune Roalkvam

Villreinen som verdiskaper

Østlandsforskning har etter oppdrag fra Rogaland fylkeskommune på vegne av andre berørte fylkeskommuner i regionalplanarbeidet, utført prosjektet ”Villreinen og villreinfjellet som kilde til verdiskaping og samfunnsutvikling. Arbeidet er konsentrert omkring økonomisk verdiskaping der villreinen og villreinfjellet ses på som kilden til dette. Konklusjonene fra rapporter er oppsummert som følger:

• indikatorene folketall, sysselsetting og inntekt viser ingen generell forskjell mellom kommuner med eller uten villrein
• villrein gir grunnlag for opplevelser av fjell og villrein
• salg av jaktkort er den verdikjeden som er mest utnyttet til verdiskaping
• det tilbys også jaktpakker, som er jaktkort sammen med tilleggstjenester, der det oppgis to hovedtyper:
  • firma/venner som kjøper jakt og overnatting
  • eksklusiv jakt på storbukk med alt inkludert
• jaktpakker kan skape lokale ringvirkninger ved et utvidet samarbeid mellom tilbydere av div. tjenester. Jaktpakken har utviklingspotensial
• det omsettes knapt villreinkjøtt ”over disk”, og det er god tilgang på tamreinkjøtt
• verdiskaping basert på opplevelse er lite utviklet, og vanskelig å utvikle pga sårbarheten for forstyrrelse
• bør satse mer på naturbaserte tilbud med ”villreinkomponenter”, altså kulturminner, historie og kunnskap, framfor direkte observasjon
• det vurderes mest relevant å inkludere villrein som ett av flere element ved utnytting av villreinfjellet – det bør være en del av ”mangesysleriet”
• villrein som merkevare er usikkert punkt – kan være egnet i forhold til nisjemarkeder. Må få fram det unike ved villrein, og skille den fra det samiske og tamreindrift
• villrein bidrar positivt til bolyst og bidrar til bygging av identitet og historie, særlig for enkelte grupper
• det bør legges vekt på kommunale og regionale strategier for utvikling av fjellet der villreinen er ett element og der det tilbys ulike typer produkter.
• det må gis rammebetingelser som gjør næringsutvikling mulig, og satses på bruk som gir ringvirkninger og utvikler nettverk
• pilotprosjekter og sertifisering bør testes
• det bør legges vekt på en offensiv kunnskapsspredning som bidrar til et positivt bilde av villreinen og villreinfjellet

Påvirkning og konsekvens

Oppretting av NVO med randsone påvirker lokalsamfunnene bl.a. slik:

• sikring av villreinen som ressurs og grunnlag for opplevelse og næring
• avklaring av interesser i forhold til villrein
• klarere rammer for lokal næringsutvikling opp mot og i fjellområdene
• grunnlag for styring av ferdsel, også motorisert
• grunnlag for regionalt samarbeid og tilskuddsordninger o.l.
• grunnlag for regional profilering

Det innføres ikke store forvaltningsmessige endringer, men det tas planmessige grep og gis rammer for videre utvikling gjennom kommuneplansystemet. Det er opp til kommunene selv å benytte seg av mulighetene gjennom politiske vedtak. Det er ingen endringer i forhold til dagens forvaltningssituasjon, med unntak av en formalisering av en felles enighet om å ta vare på villreinen kombinert med en positiv utvikling i bygdesamfunnene. Dette oppfattes likevel ikke som en stor påvirkning av lokalsamfunnene, men det kan og bør få positive følger på sikt. 

Samlet sett vurderes påvirkningen av lokalsamfunnene ved opprettelsen av NVO med randsone å være positiv.

8.3.3.2 Hytter

NaturInform Rune Roalkvam

Status

I følge Statistisk sentralbyrå oktober 2010, er det registrert 24395 hytter i de 18 kommunene, derav 14931 fritidshytter i planområdet. Det har vært en kraftig økning i antall hytter i kommunene siste ti år, slik det går fram av figuren neste side, som inkluderer hytter i hele kommunen.

For Vinje og Odda sin del må mye av veksten tilskrives hytteområder utenfor planområdet til Heiplanen. Sirdal skiller seg sterkt ut fra de andre kommunene i planområdet, med en gjennomsnitt tilvekst på ca. 300 hytter pr år i siste tiår.

Ringvirkninger av hyttebygging

Forskningsrapporten – Ringvirkninger av hyttebygging - (Østlandsforskning 2010) belyser i hvilken grad og på hvilke betingelser fritidsboliger kan støtte opp om eksisterende bosetting og sysselsetting, og i hvilken grad og på hvilke betingelser fritidsboliger kan utvikle og støtte opp om lokal verdiskaping og næringsutvikling.

Nærings-/bygdeutviklingsmessige virkninger

Viktige argumenter for å vurdere/satse på utbygging av fritidsboliger i mange kommuner er nærings- og bygdeutvikling på lengre sikt. Reiseliv/fritidsboligutbygging blir sett på som en av få næringsaktiviteter som kan bidra til å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene da jordbruk og annen distriktsorientert virksomhet er blitt stadig mer effektivisert og vanskeligere å drive lønnsomt. Fokus blir ofte satt på destinasjonsutvikling, der ’fjellandsbyer’ lokalt kan framstå som de beste alternativer, ofte med grunneiere som pådrivere. Et viktig poeng er imidlertid at salg/bortfeste av tomter i første omgang kun er en ren formuesomplassering, men som kan være nødvendig for å løse ut kapital. I hvilken grad dette så kan bidra til lokal nærings- eller bygdeutvikling avgjøres imidlertid av hvordan og hvor denne formuen brukes i neste trinn. I kommunene i planområdet er det lite aktuelt å vurdere åpning av helt nye områder, så vi legger først og fremst vekt på muligheter og forutsetninger i tilknyting til eksisterende områder med fritidsboliger.

De store ”grepene” ang. hyttebygging og destinasjonsutvikling er således allerede gjort. Kommunene har utviklet destinasjoner og hyttefelt, og mønsteret som er etablert vil være det dominerende bildet også i årene framover. Mindre hyttefelt i randsonen og utviding/fortetting av eksisterende felt vil likevel kunne føre til noe mer byggeaktivitet i åra framover. En kan også regne med et økende ønske om service knyttet til hyttene, i form av vedlikehold, motorisert ferdsel, fritids- og friluftstilbud mm.

• Rapporten konkluderer med at det ved gjennomtenkt planlegging er mulig å redusere negative effekter på naturgrunnlaget av friluftsliv ut fra hyttene. De viktigste tiltakene er: Hyttebyggingen trekkes så langt vekk fra sårbare områder som mulig.
• Indirekte kan ferdselen ut fra hyttene begrenses ved at en setter maksimumsstandarder for størrelse og standard. Vinterstid vil det være viktig å begrense brøyting helt fram til hyttene.
• Kanalisering av ferdselen gjennom skiløyper og merking/skilting av stier. Slik tilrettelegging må imidlertid ta utgangspunkt i hva som er naturlig turmål og attraksjoner i det enkelte område.
• Omlegging av stier og skiløyper. Det er sannsynlig at omlegging av skiløyper vil ha større effekter på ferdselsmønsteret enn omlegging av stier på kort sikt. Dette fordi stiene fortsatt vil ligge der om merkingen fjernes, slik at den fysiske framkommeligheten fortsatt er god. Skal omlegging av stier ha noen effekt blant brukere som er erfarne friluftslivutøvere og godt kjent i området slik mange hytteeierne er, bør omleggingen suppleres med informasjon (f.eks. om at ferdsel bør unngås i området i bestemte perioder), og de nye rutene bør gå til attraktive turmål. Når det gjelder skiløyper påvirker disse den fysiske framkommeligheten såpass mye, at en omlegging sannsynligvis vil ha en relativt stor effekt også på kort sikt.

Påvirkning og konsekvens

Oppretting av NVO innebærer byggeforbud for nye fritidshytter. I denne sonen, som i stor grad er vernet areal i Vestheia, samt stølsområder, fjellskog og fjellområder i Austheia, er det allerede i dag restriksjoner på utbygging av nye hytter gjennom dominerende arealformål LNF (landbruk, natur og friluftsliv) og båndlagte områder. I randsonen vil det fortsatt være rom for spredt hyttebygging etter godkjenning i kommuneplan.

Opprettelsen av NVO innvirker noe innskrenkende på hyttebygging ift dagens situasjon. Det må bemerkes at ingen av kommunene har lagt fram planer om større hytteprosjekt i NVO i løpet av prosessen, og ingen har slike områder i gjeldende kommuneplaner. Det blir ikke tillatt med nye fritidsboliger i NVO, og i randsonen vil innføring av retningslinjene i aktiv kommuneplanlegging kunne føre til mindre spredt utbygging også i utkanten av fjellområdene. Det er likevel ikke mulig å kvantifisere denne eventuelle endringen, men den antas å være
relativt liten.

Samtidig innebærer Heiplanen en forsterkning av krav til kanalisering og planlegging av løypenett i hyttenære områder, for å unngå konflikt med villrein. Dette kan oppfates som en positiv påvirkning av bruksmulighetene knyttet til hyttene. 

Samlet sett vurderes virkningen av NVO med randsoner på hyttebygging generelt å ha liten konsekvens.

8.3.3.3 Reiseliv

Status

Planarbeidet har i liten grad omfattet reiseliv som tema, og temaet blir derfor bare vurdert på et svært overordnet nivå.

Det er registrert 193 bedrifter i og nær ved planområdet som driver med en eller annen form for reiselivsvirksomhet. Turistforeningen sine selvbetjente og ubetjente hytter er ikke tatt med i denne oversikten men finnes under friluftsliv.  

Disse bedriftene bidrar i sterkt varierende grad til aktivitet opp i mot og inn i fjellområdene. Disse er i denne sammenhengen delt inn i følgende skjønnsmessige hovedgrupper av tilbud, med antall i parentes:

• Camping (45) - tradisjonelle tilbud med hovedvekt på camping
• Gardsturisme (17) - der bedriften selv markedsfører seg som gardsbedrift
• Hotell (21) - tradisjonelt hotelltilbud
• Overnatting (17) - overnattingstilbud utenom hotell o.l.
• Turisthytte (3) - utvidet tilbud ift tradisjonelle turistforeningshytter
• Utleie (90) - utleie av hytte, hus o.l., noen i kombinasjon med camping

Påvirkning og konsekvens

Det må utføres forskning for å finne fram til mengden aktivitet disse bedriftene genererer. Det er etablert sti- og løypenett omkring viktige turistdestinasjoner, og i tilknytning til mange av overnattingsstedene. Disse løypene ligger for det alle meste i randsonen eller i bygdeutviklingssonen. Det er i disse områdene det legges opp til at videre utvikling av godt tilrettelagte tilbud skal legges. Det er også alpinanlegg flere steder. Etter det vi har kjennskap til foreligger det ikke planer om nye områder lenger inn i fjellet. 

Bruk av fjellområdene til reiselivstiltak som guiding, veiledning, aktiviteter m.m. blir i liten grad påvirket av Heiplanen.

Opprettelsen av hensynssonene påvirker reiselivet på flere vis, bl.a.:

• Avklaring av bruks-/tilretteleggingsområder.
• Gir økt mulighet for profilering av nasjonalt villreinområde villrein, løypenett m.m.
• Gir økt mulighet for utvikling av moderne, miljøvennlige tilbud / grønt reiseliv

Gjennomføring av planens intensjoner vil føre til at dagens reiselivstilbud kan videreutvikles innenfor de arealmessige rammene som er gitt. Den største endringen kan sies å være det regionale fokus som er satt på villrein som ressurs. Høyfjellet og villreinen er det fokus på også i dag, men regionalplanen bidrar til å løfte dette til et nasjonalt - og etter hvert et internasjonalt nivå - gjennom opprettelse av områdene Nasjonalt villreinområde og Europeisk villreinområde. Disse begrepene bør kunne nyttes aktivt i markedsføring og profilering av reiselivstilbudene.

Totalt sett vurderes konsekvensene for reiselivet å være positive ved opprettelse av nasjonalt villreinområde m.m.

8.3.3.4 Landbruk

NaturInform Rune Roalkvam

Status

Svært store deler av hensynssonene NVO og randsone er landbruksområder. Her foregår aktivt beite over så godt som hele arealet. I Austheia, både innen NVO og randsonen og i randsonen generelt i planområdet er det mye aktivt skogbruk. Det er også noe aktivitet innen utmarksnæringer knyttet til utleie, tjenestetilbud, aktivitetstilbud mm, men dette er ikke konkretisert eller tallfestet.

Opprettholdelse og videre utvikling av landbruket er satsingsområde både nasjonalt og lokalt. Både innenfor tradisjonelt landbruk og ved utvikling av nye næringsveier er det viktig å finne balansegangen mellom eksterne krav og forventninger og lokale muligheter. Et viktig fokus er at undersøkelser har vist (bl.a. Asplan Viak 2010) at vekstpotensialet i utmarksnæringene er knyttet til økt verdiskaping gjennom kvalitet i produktene som leveres - ikke gjennom aktiviteter som har vesentlige utslag på ferdsel. Se vedlegg om handlingsrommet i Heiplanen. 

Beite

Fjellområdene brukes aktivt til beiteområde i hovedsak for sau. Beiteintensiteten er skjematisk vist på kartet på neste oppslag. Det er en viss faglig uenighet om i hvor stor grad beite av sau påvirker beitearealene for villrein. Dette temaet har ikke vært drøftet konkret med partene i dette planarbeidet, men bør følges opp i kontakt mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene 

Påvirkning og konsekvens

Virkemidlene i Heiplanen påvirker landbruket på flere måter:

• det gis retningslinjer som skal gi rom for næringsutvikling knyttet til landbruket, innen gitte rammer
• det gis retningslinjer for utvikling av nye næringer gjennom nye områdegrep ved bruk av §11-11 eller §12-2 i plan- og bygningsloven
• det legges ingen nye begrensninger på drift og utvikling innen landbruket, men en tydeliggjøring av at det skal tas hensyn til villrein i næringsrelaterte byggesaker, slik det også er krav om i dag
• det fremheves behovet for en mer samordnet forvaltning i og utenfor verneområdene, som vil bidra til mer forutsigbarhet for utmarksnæringene

Totalt sett vurderes virkemidlene i Heiplanen å være et positivt bidrag til videre drift og utvikling av landbruket i disse kommunene.

8.3.3.5 Motorisert ferdsel

Status

Bruk av motorisert kjøretøy er et lovlig bruksmiddel i utmarka, når reglene i lov om motorferdsel følges. Lovlige bruksområder er knyttet til landbruksnæring, oppsyn, for energiselskap mm. Dog er det en utstrakt bruk av kommunal hjemmel til å gi dispensasjoner, spesielt i forbindelse med kjøring til og fra privat hytte. Dette gjenspeiles i følgende figur, som viser gjennomsnittlig antall dispensasjoner pr år i perioden 2002-2009.

Denne oversikten viser tall for hele kommunen, og flere kommuner er derfor overrepresentert i forhold til bruk innen vårt planområde - dette gjelder spesielt Fyresdal og Vinje, men også Tokke, Odda og Åseral. Det er høye tall også i Setesdalskommunene.

Det er oftest ulovlig fritidsbruk som oppfattes problematisk i forhold til utøvelse av friluftsliv og overfor villrein og andre naturinteresser. Det er en klar forventning om at ved å redusere antallet løyver til hyttekjøring, vil problemene omkring ulovlig kjøring minske. Grunneiere, oppsyn m.fl. som har snøscooter i næringssammenheng har oftest et mye mer seriøst forhold til kjøretøyet enn en del ”fritidsbrukere” har. Det er uansett et nasjonalt mål å redusere ulovlig bruk av motorkjøretøy, og antall løyver generelt, for å redusere de negative bivirkningene. Dette kan først og fremst gjøres ved å legge opp til en mer utstrakt bruk av løyver til næringskjøring, ved at det etableres gode ordninger for leie av snøscooter til hytter og vedlikeholdsoppgaver og tjenesteyting.

I tillegg kan negative virkninger reduseres ved å etablere faste løyper, både for kjøring fra dalførene og opp i heia, og i forbindelse med drift og ettersyn av kraftanlegg mm. Mange steder er dette gjort. Statens naturoppsyn og lokalt politi har også oppsyn og kontrolloppgaver som bidrar til å holde ulovlig bruk under en viss kontroll.

Arbeidet med en ny motorferdsellov stoppet opp etter en tid med prøveordninger i flere kommuner. Det har etablert seg en forventning i en del kommuner om ordninger som tillater noe mer rom for rekreasjonskjøring. Foreløpig er ikke dette mulig innenfor dagens regelverk, men noen få unntak knyttet til institusjoner o.a,. 

Påvirkning og konsekvens

Heiplanen innfører krav om vurdering av utarbeiding av kommunale motorferdselplaner. Slike planer bør skje i et regional samarbeid, og sørge for løypenett over større områder, der det bl.a. må tas hensyn til villreinens arealbruk. Det er også forventning om tilrettelegging for et bedret leietilbud, og dermed en reduksjon av antall dispensasjoner til hyttekjøring.

Påvirkning av dette vurderes å være positiv i forhold til nasjonale mål om å redusere annen bruk av motoriserte kjøretøy, samt for grunnlaget for økt inntenkt knyttet til leiekjøring.

8.3.3.6 Kulturminner og kulturmiljø

Heiberghytte ved Roskreppfjorden NaturInform Rune Roalkv

Status

For å få en best mulig oversikt over kulturminner og -miljø, ble det utført et eget prosjekt i regi av Telemark fylkeskommune. Rapport fra arbeidet (Kulturminner på Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei. En statusrapport. Anne Herstad og Anja N. Sætre, Telemark fylkeskommune 2011) er publisert via nettsidene www.heiplanen.no samt Telemark fylkeskommunes hjemmeside. Det er ikke lagt opp til nyregistrering. Prosjektet har lagt vekt på systematisering og tilrettelegging av eksisterende datasett. Det er fortsatt et stort behov for nyregistreringer, og det er et stort etterslep på innlegging av data i Riksantikvarens database Askeladden. Kartet på neste side viser en totaloversikt over eksisterende kunnskapsstatus.

Påvirkning og konsekvens

Planområdet innehar betydelige mengder av kulturminner og -miljøer. Svært mange av disse kan knyttes til både vill- og tamrein. I et regionalt perspektiv er det viktig å flytte fokus fra enkeltminner til kulturmiljøer, og på denne måten søke å ta vare på kulturmiljøet gjennom kommuneplanleggingen, samtidig som det kan legges til rette for en bærekraftig bruk av disse miljøene.

Gjennomføring av Heiplanen fører til at videre utvikling av heiområdene skal skje i første rekke via kommunale planer med tilhørende konsekvensutredninger. Der er kulturminner og -miljøer et sentralt tema. Det nye kunnskapsgrunnlaget som kulturminneprosjektet gir fører til et bedret grunnlag for sikring og tilrettelegging av kulturminnene og -miljøene gjennom kommuneplanleggingen. 

Påvirkningen av kulturminner og kulturmiljøer anses å være positiv, ved bedret kunnskapsgrunnlag og en klar planstyring av videre utvikling av heiområdene.

8.3.3.7 Energi

Status

Planområdet er sterkt påvirket av inngrepene etter vannkraftutbygging. Både har slike prosjekter gitt store beløp til lokalsamfunnene, men også ført til store inngrep i fjellområdene. Flere av disse prosjektene har hatt sterk påvirkning på villreinens trekkmønster og bruk av leveområdene. På kartet neste side er en oversikt over kraftmagasin og kraftstasjoner. 

Myndighetsorgan for kraftsaker er Norges Vassdrags- og Energidirektorat. Men selv om disse arbeider i regi av energilovgivingen, gjelder innsigelsesrett mm som i plan- og bygningsloven. Regionalplanen med stor vekt på villreinens interesser i fjellområdene har dermed også innvirkning på denne virksomheten.

Det er klart uttrykt fra sentrale myndigheter at de store vannkraftprosjektenes tid er forbi. I våre fjellområder er det likevel et løpende drifts- og vedlikeholdsbehov. Det er også stadig under utvikling ny teknologi, og det er ønske om effektivisering og utviding av eksisterende anlegg. Dette innebærer at det fortsatt vil være aktivitet og virksomhet knyttet til kraftanlegg og magasin, for å ivareta de store samfunnsmessige interessene disse anleggene representerer. 

Småkraftverk er en viktig lokal og regional ressurs, og det er et stort potensial knyttet til spesielt randsonen i planområdet. Små kraftverk innebærer etter måten små inngrep i naturen. I følge flere konsekvensutredninger om mindre kraftverk, vurderes oftest anleggsperioden å være den mest kritiske i forhold til slike kraftanlegg. 

Vindkraft er også under utvikling i Norge, og det er en del anlegg til vurdering i lavereliggende fjellstrøk både i Rogaland og Vest-Agder. Det er liten faglig tvil om at vindmølleanlegg påvirker villreinene levevis negativt, og de er i Heiplanen sett på som uønsket i Nasjonalt villreinområde.

Påvirkning og konsekvens

Heiplanen legger opp til at det ikke skal godkjennes nye store kraftprosjekt i Nasjonalt villreinområde, og at nødvendig drift og vedlikehold skal ta hensyn til villreinens interesser. I randsonene kan det søkes om tiltak, og da spesielt innen samlebegrepet småkraftverk. Det er uten særlig tvil mulig å finne plasseringer, utforming og prosjekt som både ivaretar et lønnsomt kraftprosjekt, men også unngår å komme i konflikt med villreinens interesser - men dette må synliggjøres gjennom godt faglig funderte konsekvensutredninger for det konkrete omsøkte prosjektet. Et utfyllende alternativ til dette kan være regionalplan(er) for småkraftverk og vindkraft. Slik planer finnes både i Rogaland Hordaland. Kommunene kan også i sine kommuneplaner ta opp småkraftverk som tema og gjennomføre arealvurderinger på relevant nivå. Slike andre plantiltak vil likevel ikke frita nye prosjekter for KU-krav, men vil kunne forenkle arbeidet noe.

Samlet sett framhever Heiplanen betydningen av fjellområdene som leveområde for villrein, og pålegger nye kraftprosjekt å vektlegge dette temaet i sine utredninger. Påvirkningen på energi som tema er etter måten lite påvirket gjennom planløsningen, og konsekvensene vurderes
å være små.

8.3.3.8 Friluftsliv

NaturInform Rune Roalkvam

Status

Fjellområdene innen planområdet utgjør et svært viktig område for friluftsliv. Her er et utstrakt og svært godt tilbud av stier og løyper og overnattingssteder, fra de enkleste tilbudene og til svært moderne anlegg. Friluftsliv er en nasjonalt prioritert oppgave, og det er viktig å opprettholde et godt tilbud i dette svært sentrale området i det sørlige Norge.

Friluftslivet er dermed en etablert og godt rotfestet aktør i området. Ferdsel i seg selv er et godt for folk flest, men det innebærer også utfordringer. Det aller meste av ferdselen kanaliseres via merking og tilrettelegging. Slike faste installasjoner og mønster er lettere for villrein å tilpasse seg enn mer tilfeldige forstyrrelser. Dette omtales nærmere i kommende avsnitt.

Det er igangsatt et prosjekt for å synliggjøre at friluftslivet også generer lokal verdiskaping, og resultatet fra dette prosjektet vil foreligge i 2011.

Påvirkning og konsekvens

NINA-rapport 551 Ferdsel i villreinens leveområder utgjør et viktig kunnskapsgrunnlag når det gjelder temaet friluftsliv/ferdsel og villrein.

Kort oppsummering av rapportens konklusjoner:

• Det er mer enn nok kunnskap til å kunne si at utbygging av infrastruktur i randsonene og inne i villreinområdene, og ferdsel og trafikk som følge av dette, har medført betydelige endringer i villreinens atferd og arealbruk.
• Viktige forskningsmål fremover vil være å få bedre dokumentasjon på hvilken funksjonell betydning ferdselen har på villreinens biologi og bestandsdynamikk.
• På samme måte som verneområdene i større grad beveger seg fra en ”vernefase” til en ”driftsfase”, vil også villreinens områder ha større krav til mer fleksible forvaltningsløsninger. Følgelig kreves mer presis kunnskap om bruk, ferdsel og effekter av denne.
• Data fra Rondane 2009 viser at folk i stor grad benytter seg av eksisterende infrastruktur, og det meste av ferdselen er konsentrert til noen viktige utfartsområder og langs hovedstinettet. Med utgangspunkt i to metoder ble det identifisert at om lag 90 % (henholdsvis 88 % og 91,5 %) av de besøkende til Rondane hovedsakelig ferdes langs hovedstinettet, og ferdselen er da hovedsakelig knyttet til arealer med stor grad av tilrettelegging.
• Menneskelig ferdsel langs faste løyper og stier kan potensielt oppfattes som en lineær struktur og barriere. Vi viser et eksempel fra Rv45 og Bjørnevatn-området i Setesdal Austhei, som er en tydelig barriere med veg, hyttefelt og kraftutbygging, og hvor vi har tilgang til et betydelig datasett fra radiomerka dyr. Resultatene herfra samsvarer med andre forskningsresultater som viser at slike strukturer kan fungere som barrierer og at de derfor kan være til større eller mindre hinder for dyras normale arealbruk.
• Funksjonelt er dyretrekket over Rv45 knyttet til reinens veksling mellom geografisk atskilte vinterbeiter, kalvingsområder og sommerbeiter. Påvirkningen av trekkorridoren ved Bjørnevatn og muligheten for at denne skal mistes som følge av menneskelig aktivitet, er et godt eksempel på det vi kan kalle funksjonelle effekter.
• Vi ser at dyra i gjennomsnitt hadde større avstand til stinettet og at de samtidig brukte relativt små områder, som igjen ser ut til å være knyttet til variasjon i ferdselsintensitet. 
• Analysene viste også at både avstand til veg, hytter og løypenett hadde en betydelig effekt i modellene, og at avstand til det merka stinettet hadde størst effekt i modellen for sommersesongen. 

Et sentralt grep i Heiplanen er å bidra til planmessig styring av ferdsel, spesielt i de ytre delene av villreinens leveområde. Her er det tatt til orde for sti- og løypeplaner, og styring av motorferdsel. Disse virkemidlene vil bidra til en bedre kanalisering bort fra viktige leveområder for villrein. Gjennom disse planene kan det også tas opp lokale problemstillinger knyttet til konflikter med villrein, og vurderes flytting av disse om nødvendig.

Innføring av Nasjonalt villreinområde og tilhørende virkemidler bidrar til å ta vare på friluftslivets sentrale plass i området, men stiller også krav til aktiv deltakelse fra friluftslivsorganisasjonene i kommende planprosesser. Konsekvensene anses å være positive for ivaretakelsen
og videreutviklingen av friluftslivet.

8.3.4 Mål og retningslinjer fra Fylkesdelplan Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene

Også i fjellet blir hyttene stadig større. NaturInform Rune Roalkvam

Målsetninger

Ein syner til kap. 2 i ”Fleirbruksplan for Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane, hovudprosjekt sluttrapport 1994”. I høyringsrunden til sluttrapporten var det stort sett semje om måla og retningslinene, men det vart peika på at målformuleringane med fordel kan arbeidast vidare med for at dei kan bli tydelegare.

Styringsgruppa for Fleirbruksplanen vedtok likevel å ikkje endre målformuleringane. Sjølv om måla slik dei ligg føre i luttrapporten er ei blanding av mål og verkemiddel, har ein ikkje endra dei fordi det tidligare har vore så grundig ei andsaming av dei. Desse målsettingane skal ligge til grunn for all planlegging og utvikling i heia:

1. Heieområdet utgjer produksjonsgrunnlaget for landbruk, jakt og fiske. Forvaltinga av fjellet må ta vare på verdiar og naturressursar for komande generasjonar. For å oppretthalde levedyktige grendelag må naturleg tilvekst kunne utnyttast, opp mot tolegrensa, som eit viktig element i næringsutviklinga på kort og lang sikt.
2. Det er eit overordna mål å forvalte villreinen, og dei leveområda han treng, slik at stamma overlever i livskraftig tilstand. Difor må kalvingsplassar, viktige trekkområde og beite vernast mot inngrep og ferdsel.
3. Heilskapen, dei urørde områda som står att, og resten av dei viktige vernekvalitetane i Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiane, må sikrast for framtida.
4. Friluftsinteressene i fjellområda er av nasjonal verdi. Det er eit mål å ta vare på og legge til rette for eit aktivt friluftsliv og naturopplevingar, noko som kan legge eit positivt grunnlag for lokal næringsverksemd.
5. Framtidig forvalting må leggast opp etter eins rammer, der det er viktig at tiltak, inngrep og ferdsel vert kanalisert til dei områda der konfliktane vert minst. I framtida må ein sikre at det vert ei lik forvalting av området, uavhengig av kommune- og fylkesgrenser.
6. Gjennom grunneigarsamarbeid kan ein gjere konfliktane i heieområdet mindre. Det er difor eit mål å arbeide for vidare utvikling av samarbeid mellom grunneigarane. I den vidare forvaltinga av heieområdet vil grunneigarsamarbeid telje som ein positiv faktor i samband med handsaming av næringssaker.
7. Ein må søkje å samle mest mogeleg materiale kring kulturhistoria knytt til heieområdet. Der tilrettelegging er i samsvar med lokale, regionale og nasjonale interesser, bør ein synleggjere kulturminna gjennom rehabilitering, merking på kart og/eller i terrenget, ved omtale o.s.b..
8. Dersom kraftsituasjonen tilseier auka utbygging, skal ein fyrst og fremst konsentrere denne til eksisterande anlegg og få til ei optimalisering av desse utan nye reguleringsmagasin. Føresetnaden er at dette er forsvarleg med omsyn til miljøpåverknader og økonomi.
9. Det er eit mål å formidle mest mogleg informasjon/ kunnskap om heieområdet sine verne og brukarkvalitetar og tolegrenser for ferdsel til dei ulike interessegruppene. Dette vil skape grunnlag for gjensidige forpliktingar kring ei langsiktig forvalting av Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane.

Retningslinjer for ytre planområde

Ytre planområde samsvarar med områdetype 1 i Fleirbruksplanen. Retningslinene her er difor dei same som for områdetype 1 i Fleirbruksplanen. Retningslinene må sjåast på som intensjonar for det vidare arbeidet. Ein må få lovheimlar i plan- og bygningslova og i særlover.

”Yttergrensa for planområdet skal omfatte alt areal som nyttes av villrein i dens årlig syklus…. Områder som bar nyttes år om anna i forbindelse med harde vintre, er det svært viktig blir omfattet av flerbruksplanen. (Dette gjelder ikke områder som kun er benyttet av rein på 70-tallet i forbindelse med det altfor høye tallet på dyr som da fantes i heia). Innenfor de områdene som villreinen benytter, er det ønskelig at også områder som alt er regulert til andre formål blir omfattet av planarbeidet. Bare svært tungtveiende hensyn gjør at ikke alt villreinareal skal med i planområdet.”

Om naturgrunnlaget og næring

• Naturressursane i området skal kunne nyttast til det beste for fast busetting gjennom friluftsliv og næring (landbruk, utmarksnæring og reiseliv) utan at verdien av naturressursane vert mindre for komande generasjonar. Vidare skal forvaltinga av området ta vare på lokale,  regionale og nasjonale natur- og kulturverdiar og friluftslivsinteresser.

Om ferdsel

• Ved tilrettelegging for ferdsel gjennom merking av sti og skiløyper skal det takast særskilde omsyn til dei aktuelle områda si tolegrense for ferdsel.
• Ved tildeling av snøskuterløyve skal det takast særskilde omsyn til dei aktuelle områda si tolegrense for ferdsel. Ein kan sette vilkår i løyve om å følgje bestemte trasear.
• For å gje villreinen ro på vinterbeite, kan det i samband med særs harde vintrar vere aktuelt i ein periode å regulere og/eller avgrense ferdsla, til dømes ved å regulere bruken av snøskuter i enkelte delar av området.
• Vegar som går inn i området bør fyrst og fremst nyttast i samband med næring. Einskilde vegar som er viktige for friluftslivet, bør haldast opne for allmenn ferdsel.
• Merking, kvisting og oppkøyring av tur- og skiløyper skal skje etter ein plan som er godkjent av kommunane. Planen bør samordnast mellom kommunane.
• I trekkvegar for villrein kan fylkesmennene nekte eller regulere all ferdsel av omsyn til dyrelivet i heile eller delar av året. I delar av året kan fylkesmennene òg regulere ferdsel i delar av beiteområdet for villreinen. Tiltak bør skje i samråd med villreinnemndene og kommunane.
• Det er høve til bruk av hund til jakt, jakttrening, gjeting og sanking av beitedyr og i politiog fjellsikringsteneste, utanom dette skal hundar haldast i band heile året.
• Melding om omfattande organisert ferdsel innan idrett, turisme, og militær verksemd skal sendast kommunane og fylkesmennene. Dei kan så setje vilkår for gjennomføringa, av omsyn til føremålet med fylkesdelplanen.
• Ferdsel i samband med politi-, ambulanse-, bergings-, oppsyns- og tilsynsteneste er det generelt høve til.
• Forsvaret må informerast om ulempene med lågtflyging over desse områda. I tida før, under, og etter kalving, og i spesielle harde vintrar, bør fylkesmennene tilrå forsvaret om å ikkje ha lågtflyging over området.

Om tiltak og utbygging

• Det er ikkje høve til å gjere nye inngrep, som bygging av nye bilvegar, føre opp eller dele frå bustader, fritidshus, eller anna som ikkje er knytt til stadbunden næring.
• Bygg og anlegg som skal setjast opp i samband med stadbunden tradisjonell næring, må lokaliserast slik at dei ikkje kjem i konflikt med viktige vilt-, natur-, landbruk, kultur-, og friluftsinteresser.

Føresegner i kommunale planar for det ytre planområde

Som eit fyrste steg for å kunne gjennomføre intensjonane i retningslinene må heile ytre planområde i kommuneplansamanheng få formålet landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF) med slik føresegn:

Innanfor området vert det ikkje tillete å setje i verk nye tiltak eller frådele til formål i strid med LNF- formålet (Plan- og bygningslova § 20-4). 

Ein vil tilrå at følgjande vert lagt til grunn i kommunane si handsaming av saker og tiltak i det ytre planområde:

1. Fylgjande paragrafar i plan- og bygningslova må handhevast slik at intensjonane i måla og retningslinene i fylkesdelplanen kan bli følgd: 

• § 84 Andre varige konstruksjonar og anlegg.
• § 85 Mellombels og transportable konstruksjonar eller anlegg, medrekna campingvogner, telt o.l., skur og opplag.
• § 93 Arbeid som krev byggeløyve.

2. Det skal særlege grunnar til for å dispensere frå planen (plan- og bygningslova § 7) Konsekvensane for miljøet skal vurderast i dispensasjonssøknader. Alle dispensasjonar skal sendast fylkeskommunen og fylkesmannen for uttale. Melding om dispensasjon skal sendast til fylkeskommunen og fylkesmannen.

3. Dispensasjonsmynde ligg hjå kommunestyret (plan og bygningslova § 7.). Etter § 81 i plan- og bygningslova er det ikkje naudsynt med byggeløyve etter § 93 for driftsbygningar i landbruket. Det er eit definisjonsspørsmål kva som er driftsbygningar. Einskilde stadar er det ein tendens til å ta med utleigehytter og anna i gruppa driftsbygg. Det er det ikkje høve til. For å ivareta måla for området, må kommunane legge til grunn den avklaring Miljøverndepartementet har gjort i Miljøverndepartementet - planavdelinga, informerer”, 1/93.